Kortfilm 45

Jeg vil slå et lite slag for Klingenberg-tilbudet Kortfilm -45:

Hver uke tilbyr de et GRATIS knippe kortfilmer på ca. 45 minutter og det finnes mye talent i Norge!

Denne uken (program 13) er 2 av 4 filmer helt fantastiske!

FORDI JEG ELSKER DEG berører savn, sorg, svik og kjærlighet. Og blåbær. Den er poetisk og gripende. Og varer bare i 12 minutter.

EXIT THE SITUATION tar for seg et jobb-intervju med noen über-snobbete akademikere og en stor hvit løgn.

Kom dere på Klingenberg!

Kautokeino-opprøret og Nils Gaup

Jeg gjorde et interessant eksperiment i går: Jeg tok en dobbel dose av Nils Gaup. Først så jeg VEIVISEREN (1987) med KAUTOKEINO-OPPRØRET (2008) som hovedrett på Colosseum om kvelden. Ca. 20 år har gått, og det er morsomt å kjenne igjen mange av de samme skuespillerne. Som en autentisk auteur har Gaup sin flokk; samtidig er det sikkert et begrenset antall samisk-talende skuespillere å ta av.

VEIVISEREN er mytisk, full av snø, gjentatte omen i form av en ørn på himmelen (et grep Gaup også bruker i K-O), veldig spennende, men også veldig svart-hvit. Noen av ansiktsuttrykkene er overspilt og humoren litt teit, men filmen holder seg, den eneste norske spillefilmen som har halt i land en Oscar. Hvorfor får ikke mannen penger til å lage film?

KAUTOKEINO-OPPRØRET har også skurker, men det er (stort sett) lett å forstå deres motiver. Den onde presten blir så karikert ond at man må le av ham, midt i alt alvoret. For dette er skildringer av virkelig maktmisbruk, og man glemmer ikke sluttscenen mellom den nye presten og Mikkel Gaup med det første. Men den store rolleprestasjonen står Anni-Kristiina Juuso for, som den tapre, sterke Samekvinnen Elen. Hun lyser av besluttsomhet og desperasjon på samme tid og bærer publikum med seg. Hun er også kjent fra den fantastiske russiske filmen GJØKEN. Must-see. I tillegg har regissøren lokket med seg et par av de beste svenske aktørerna, i særklasse Mikael Persbrandt, men også Michael Nyquist (som vi husker fra SÅ SOM I HIMMELEN) i en ørliten rolle som predikanten Læstadius.

I korthet handler filmen om konflikten mellom svenske handelsmenn som selger sprit og en gruppe samer som blir frelst og slutter å handle (og drikke) hos kjøpmannen. Konflikten bygger seg opp gradvis med kirkens menn og maktmisbruk og fengsling helt til det sprekker for samene.

Naturen har også fått en sentral plass i fortellingen, og det er bare å innrømme at man blir stolt over å være norsk når man ser en sånn natur. (Det er vanskeligere å være stolt over måten autoriteter behandler vanlige folk på.)

Anni-Kristiina Juuso og regissør Nils Gaup

Filmåret 2007, del 2

Her er resten av favorittene mine fra 2007: (Ikke i prioritert rekkefølge)

Prestige
En spennende og mørk film om tryllekunstnere som lurer hverandre. Se opp for en nesten ugjenkjennelig David Bowie. Unngå The Illusionist, med samme tema - den var ingenting i forhold. Det var noe med tidsalderen av oppfinnelser og troen på at alt var mulig som dro denne opp.

Ghoya’s Ghost
Ikke mange liker denne, men jeg elsker alle filmer om kunst av en eller annen grunn. (Se også Modigliani). Spania, historie, religion og kunst.

Notes on a Scandal
Skuespillerprestasjonene bærer denne. Sterk musikk, selv om noen synes den blir vel påtrengende. Tema: Forelskede lærere. Så søtt.

Letters from Iwo Jima
Meget sterkt av Eastwood å se en konflikt fra begge sider. Denne viser japanerne og deres nesten håpløse utgangspunkt. En sterk scene der japanske barn synger propagandasanger på radioen. Frysninger...

Mørk blå nesten sort (spansk)
Har du sett en bra spansk film i det siste? Vi får indie-følelsen her - litt underlige hverdagsmennesker og nære forhold. Ønsket om å få barn og ønsket om kjærlighet. Om å finne sin plass i livet.

Black Snake Moan
Craig Brewers oppfølger til rap-filmen Hustle & Flow er lagt til sørstatene og handler om sex og blues-musikk. Men ikke sånn du tror.

Two Days in Paris
En anti-datefilm som tar Paris på kornet med spennende klipp, underfundig og hjerteskjærende og morsomt.

Hairspray
Åpningen setter tonen. Hvis du ikke koser deg da, kan du bare skru av. For en energi! Filmen blunker til oss hele tiden i en herlig kitch-stil, men prøver på et lite øyeblikks seriøsitet. Du får selv avgjøre om det lyktes. Men Nicci Blonskys prestasjon i hovedrollen, spesielt sangen, er uovertruffen. Michelle Pfeiffer, John Travolta og Christopher Walken er lite interessante. Dette handler om ungdommen!

Persepolis
Årets beste tegnefilm. Årets beste franske film. Årets mest lærerike film. Personlig og kunstnerisk.

Juno
Årets beste indie-film. Årets beste film? Mitraljøse-dialog ikke hørt siden -50-tallet og Bringing up Baby og His Girl Friday. Ekte mennesker som ikke kan settes i bås. Fantastiske Ellen Page.

I’m not there
Mangefasetterte Bob Dylan gestaltet av 6 ulike skuespillere - en svart gutt, Cate Blanchett (fra den elektriske, rebellske perioden!), Christian Bale, Richard Gere som western-loner...Denne er et uforståelig sammensurium, men den virker. Det handler ikke om narrativ, men om atmosfære og episoder.

3:10 to Yuma
For en western-film! To stjerne møtes ansikt til ansikt og skaper magi. Russel Crowe får spille kjekkasen, mens Christian Bale er den gode sliteren. Må ikke gås glipp av!

Filmåret 2007, del 1

Det er vel på sin plass med en liten vurdering av året som har gått sett fra kinosetet. Det vanskelige med slike lister for amatører er to ting:1) Man har ikke fått sett alle filmer, så listen begrenses naturlig til de man har sett.
2. De største Oscar-kandidatene slippes i USA rett før jul, og dermed kommer mange til oss etter nyttår og blir en del av neste års lister.
Men hallo! Det er nok å ta av uansett. Her kommer et lite knippe:

På norsktoppen i år ligger uten tvil Reprise. Den tar tidsånden på pulsen med temaer som å realisere seg selv, individet vs. samfunnet (les: gjengen), hva vil det si å lykkes med sitt prosjekt, nære forhold og psykiske problemer. Den føles veldig fransk, med mye dialog, underfundig humor og en nær historie. Den narrative puslespill-strukturen er innfløkt og engasjerende. Kanskje den treffer 20-30-åringer nærmest, folk som er jevngamle med karakterene. En unorsk filmbragd.

Det var tre dokumentarer som gjorde særlig inntrykk i år. Michael Moores siste propagandainnlegg Sicko tar for seg noe så modent for innhugg som det amerikanske helsesystemet med spesiell vekt på forsikringsselskapenes motivasjon. Vi får høre mennesker fortelle sine skrekkhistorier om avkuttede fingre som blir for dyre å sy på plass, og Moore tar med en gruppe hjelpemannskaper med helseproblemer fra 911 til Cuba der de får hjelp. I mine øyne er dette Moores beste film hittil, litt fordi det er lett å være enig i kritikken, men mest fordi filmen gir et tungt emne et fantastisk driv med mange uforglemmelige øyeblikk. For eksempel: Når kvinnen finner ut at medisinen som har ruinert henne koster 2 cent på Cuba og tar med seg et lager hjem. Eller når Moore snertent hjelper sin argeste kritiker på nettet så han kan fortsette å angripe filmskaperen i demokratiets navn!

Den mest fornøyelige dokumentarfilmen jeg så i 2007, var uten tvil Air Guitar Nation, der amerika-mesteren i luftgitar skal kåres for så å bli sendt til VM i Finland. ”To err is human, to air guitar divine”, åpner den evige luftgitartoeren Björn Türoque med og setter tonen for resten av filmen. Den tar seg aldri seriøst, men på forunderlig vis blir man enormt engasjert av og glad i disse menneskene og deres alter ego på scenen.

Den siste jeg må nevne er Shut up and Sing om country-gruppa Dixie Chicks og hvordan de plutselig fikk merke den amerikanske høyresidens vrede. Frontfigur Natalie Maines slang ut en kommentar under en konsert i London i begynnelsen av Irak-krigen der hun sier at hun er flau over at hun kommer fra samme stat som presidenten. Vi følger bandet tett i ett år og ser hvordan kommentaren forandrer hele karrieren deres – de må 1) turnere i de blå demokratiske statene 2) endre målgruppe fra country til pop siden omtrent hele country-verdenen har vendt dem ryggen. Amerikanere går alltid ekstremt til verks, har noen sagt. Enten elsker de ellers hater de, av all sin kraft. En sterk og litt uggen opplevelse av amerikansk fantatisme og om en gruppe som nekter å gå på akkord med sin egen overbevisning. Prinsipper foran salg er en sjelden tankegang. Gled deg til sangen ”Not ready to make nice” som de skrev som svar på drapstrusler og et år med hat:

Forgive, sounds good
Forget, I’m not sure I could
They say time heals everything
But I’m still waiting
I’m through with doubt
There’s nothing left for me to figure out
I’ve paid a price
And I’ll keep paying

I’m not ready to make nice
I’m not ready to back down
I’m still mad as hell and
I don’t have time to go round and round and round
It’s too late to make it right
I probably wouldn’t if I could
‘Cause I’m mad as hell
Can’t bring myself to do what it is you think I should

I know you said
Can’t you just get over it
It turned my whole world around
And I kind of like it
I made my bed and I sleep like a baby
With no regrets and I don’t mind sayin’
It’s a sad sad story when a mother will teach her
Daughter that she ought to hate a perfect stranger

And how in the world can the words that I said
Send somebody so over the edge
That they’d write me a letter
Sayin’ that I better shut up and sing
Or my life will be over

I am Legend

Jeg er så lei av zombier! Og jeg har ikke en gang sett de fleste klassikerne. Ex-menneskene er alltid like: bleke, ekle, skrikende, siklende og hyper-raske. Sist så vi det i 28 days later og oppfølgeren 28 Weeks Later, filmer som forøvrig minner ALTFOR mye om den aktuelle dystopiske sci-fi-storfilmen med Will Smith ved roret.

Smith er alene i New York, hans “Ground Zero”, etter at hele mennesketheten har blitt utryddet av et virus som ironisk nok utviklet seg fra en kur mot kreft. Som vanlig advares det litt mot vitenskapen, men denne gangen er det egentlig minimalt med samfunnskritikk. Det filmen scorer på er atmosfære. Will Smnith er ”Ånden som går” gjennom byen med sin trofaste ”Ulv” ved sin side. Hvordan klarer han å holde ensomheten på avstand? Hvordan makter han å beholde likevekten? Dette er interessante tema, og slutten er passende, om enn klisjefylt (har du sett Armageddon?), men filmen som helhet blir litt intetesigende.

3:10 til Yuma

Det er sjelden jeg blir begeistret for en western, men 3:10 til Yuma sugde meg inn fra første øyeblikk. Med to av de mest volatile mannlige skuespillerne for tiden, skulle det også bare mangle. Morsomt er det også at begge er kjent for å ha manglende sans for humor. Her møtes de ihvertfall, i dørgende seriøs moralsk kamp, som glir over i buddy-territorium på en overraskende gripende måte.

Crowe får sjansen til å sjarmere og sjokkere som revolvermannen Ben Wade, mens Bale er den skadeskutte bonden (og skarpskyteren) som vil gjøre det rette overfor familien og loven. Foto og komposisjon er nydelig gjennomført – vi kommer uvanlig nær på karakterene og handlingen, det rister i svingene på dilligencen.

Nestlederen i Crowes gjeng, Ben Foster, er utsøkt campy og sadistisk på samme tid – hver gang han åpner munnen, holder vi pusten.Legg til en birolle av Peter Fonda og du kan ikke be om stort mer.

Simpsons - kunne vært en bedre movie

For en hardbarka fan av tegneserien gjennom 15 år er det veldig merkelig å plutselig se de gule figurene overalt i byen, ja, i alle land jeg befinner meg. De har ikke spart på reklamebudsjettet!

Og i mine øyne har filmen lyktes før jeg ser den på lerretet.

Men når jeg nå har sett den, og det har gått noen timer siden pulsen har lagt seg, har jeg en innvending:

Historien burde vært bedre. Simpsons er et ensemble, og derfor mener jeg de burde brukt det mer og kanskje lagd en slags SHORT CUTS-liknende ensemble-film. Det vi så nå har vi sett altfor ofte før, med Homer som driter seg ut. Bifigurene fikk liten spilletid. Det var litt som i den nye HARRY POTTER-filmen, det de fleste får noen replikker hver. Jeg savner alle selv om alle er med...

Flanders som far til Bart har vi også sett før.

Og en slags parodi på katastrofefilmer er unødvendig. Fortell deres egen historie.

Musikken er som alltid herlig, med en POTTER-inspirert parodi.

De små gagsene underveis er bra.

Og filmen er flere hakk over alt annet som vises denne sommeren.

Gå og se den, så satser vi på at den neste blir bedre.

Bergman

De fleste har vel fått med seg at den svenske filmregissøren Ingmar Bergman døde for en kort stund siden. Han var nok den mest markante kulturpersonlighet i Sverige etter Astrid Lindgren. Det hun gjorde for å få barn glade, gjorde Bergman for å få voksne til å gå inn i sine depressive sinn og kanskje hente ut noe godt.

Den beste filmen hans jeg har sett, heter SMULTRONSTÄLLET, eller WILD STRAWBERRIES på engelsk. Hovedpersonen er en gammel mann som foretar en reise til noen i familien samtidig som han tenker tilbake på barndommen og minner derfra. Det blir altså en reise i flere retninger. Filmen er forsiktig, tempoet er rolig, men den har så mye: eleganse, kjærlighet, vennskap og humor. Spesielt for oss som skjønner svensk, vil vi plukke opp de morsomme nyansene i det som sies. Jeg så den sammen med noen amerikanere, og de lo ikke så mye som meg. De satt der, tause og alvorlige. Det er vanskeligere å le når det ikke er bakrunnslatter selvfølgelig...

Så unn deg denne Bergman-klassikeren om det er den eneste filmen hans du kommer til å se.

Ellers er FANNY OG ALEXANDER et bra sted å starte; en familiesåpe fra gamle dager.

Look Both Ways

Alvorlig gledesspreder

Regi: Sarah Watt
Med: Justine Clarke, William McInnes
Land: Australia

Jeg har nettopp vaklet ut i solskinnet etter en 3 dagers filmdvale – 11 filmers opplevelser rikere. Den beste filmen var den australske Look Both Ways – en oppløftende film om kreft, ulykker, sykdom og død.En glohet helg i en Australsk småby. Mediebildet er preget av en grusom togulykke med titalls døde og mange flere skadede. Filmen går aldri inn på denne, men viser oss et miniatyrbilde av en ulykkes konsekvenser ved å presentere en miniulykke der en mann blir drept. Vi får se konsekvensene for flere av de involverte - pressen, kjæresten, lokomotivføreren – og hvordan det påvirker dem og deres nærmeste. Denne lille ulykken som knapt nok får en notis i de store avisene er som en stein i vannet – filmen følger ringene som sprer seg utover.

Det er spesielt to personer vi følger tett: Meryl Leigh (som i ”…gently down the stream”) er en litt ensom, nevrotisk kunstner med skrekkfantasier om hva som kan skje rundt neste sving med henne og andre. Det verste skjer når hun blir vitne til togulykken der mannen blir drept. Men livet er for komplekst til å forutsees og det kommer alltid noe godt ut av det vonde. På ulykkesstedet treffer hun pressefotografen Nick som på sin side nettopp har fått vite at han har kreft. De møtes flere ganger, og snart utvikler det seg.

Regissør Watt har laget en spesiell film med en var og skjør atmosfære. Filmen minner litt om ensemble-filmer som Magnolia og Crash i og med at flere scener er stemningsmontasjer der vi sveiper innom alle personene og ser hvordan det går med dem. Men hovedvekten er hele tiden på Meryl og Nick, og vi gleder oss alltid til å vende tilbake til dem.

Samtidig bruker Watt noen geniale grep: Fantasiene til Meryl er små tegneserier som rettferdiggjøres ved at hun er kunstner. Samtidig er det en lur måte å unngå unvødvendig voldsbruk der fantasiene handler om jordskjelv og haimåltider. Disse scenene tar oss med inn i Meryls verden slik at vi kan forstå henne bedre.Et siste trekk er raske fotomontasjer slik vi så det i Lola Rennt, tyske Tykwers gjennombruddsfilm. Mye blir sagt på kort tid, og det visuelle teller like mye som det narrative. Jeg kunne sagt mye mer, men denne filmen sitter som et skudd. Den er ikke ubehagelig, snarere tvert i mot: Den gir oss litt mer tro på menneskene i en verden som kan være temmelig grusom.

Taffeltanker

For tidligere artikler om film og andre tanker og småplukk, se min andre blogg Taffeltanker.