I am Legend

Jeg er så lei av zombier! Og jeg har ikke en gang sett de fleste klassikerne. Ex-menneskene er alltid like: bleke, ekle, skrikende, siklende og hyper-raske. Sist så vi det i 28 days later og oppfølgeren 28 Weeks Later, filmer som forøvrig minner ALTFOR mye om den aktuelle dystopiske sci-fi-storfilmen med Will Smith ved roret.

Smith er alene i New York, hans “Ground Zero”, etter at hele mennesketheten har blitt utryddet av et virus som ironisk nok utviklet seg fra en kur mot kreft. Som vanlig advares det litt mot vitenskapen, men denne gangen er det egentlig minimalt med samfunnskritikk. Det filmen scorer på er atmosfære. Will Smnith er ”Ånden som går” gjennom byen med sin trofaste ”Ulv” ved sin side. Hvordan klarer han å holde ensomheten på avstand? Hvordan makter han å beholde likevekten? Dette er interessante tema, og slutten er passende, om enn klisjefylt (har du sett Armageddon?), men filmen som helhet blir litt intetesigende.

3:10 til Yuma

Det er sjelden jeg blir begeistret for en western, men 3:10 til Yuma sugde meg inn fra første øyeblikk. Med to av de mest volatile mannlige skuespillerne for tiden, skulle det også bare mangle. Morsomt er det også at begge er kjent for å ha manglende sans for humor. Her møtes de ihvertfall, i dørgende seriøs moralsk kamp, som glir over i buddy-territorium på en overraskende gripende måte.

Crowe får sjansen til å sjarmere og sjokkere som revolvermannen Ben Wade, mens Bale er den skadeskutte bonden (og skarpskyteren) som vil gjøre det rette overfor familien og loven. Foto og komposisjon er nydelig gjennomført – vi kommer uvanlig nær på karakterene og handlingen, det rister i svingene på dilligencen.

Nestlederen i Crowes gjeng, Ben Foster, er utsøkt campy og sadistisk på samme tid – hver gang han åpner munnen, holder vi pusten.Legg til en birolle av Peter Fonda og du kan ikke be om stort mer.