Thursday, January 24, 2008

Kortfilm 45


Jeg vil slå et lite slag for Klingenberg-tilbudet Kortfilm -45:

Hver uke tilbyr de et GRATIS knippe kortfilmer på ca. 45 minutter og det finnes mye talent i Norge!


Denne uken (program 13) er 2 av 4 filmer helt fantastiske!

FORDI JEG ELSKER DEG berører savn, sorg, svik og kjærlighet. Og blåbær. Den er poetisk og gripende. Og varer bare i 12 minutter.


EXIT THE SITUATION tar for seg et jobb-intervju med noen über-snobbete akademikere og en stor hvit løgn.


Kom dere på Klingenberg!


Kautokeino-opprøret og Nils Gaup

Jeg gjorde et interessant eksperiment i går: Jeg tok en dobbel dose av Nils Gaup. Først så jeg VEIVISEREN (1987) med KAUTOKEINO-OPPRØRET (2008) som hovedrett på Colosseum om kvelden. Ca. 20 år har gått, og det er morsomt å kjenne igjen mange av de samme skuespillerne. Som en autentisk auteur har Gaup sin flokk; samtidig er det sikkert et begrenset antall samisk-talende skuespillere å ta av.

VEIVISEREN er mytisk, full av snø, gjentatte omen i form av en ørn på himmelen (et grep Gaup også bruker i K-O), veldig spennende, men også veldig svart-hvit. Noen av ansiktsuttrykkene er overspilt og humoren litt teit, men filmen holder seg, den eneste norske spillefilmen som har halt i land en Oscar. Hvorfor får ikke mannen penger til å lage film?

KAUTOKEINO-OPPRØRET har også skurker, men det er (stort sett) lett å forstå deres motiver. Den onde presten blir så karikert ond at man må le av ham, midt i alt alvoret. For dette er skildringer av virkelig maktmisbruk, og man glemmer ikke sluttscenen mellom den nye presten og Mikkel Gaup med det første. Men den store rolleprestasjonen står Anni-Kristiina Juuso for, som den tapre, sterke Samekvinnen Elen. Hun lyser av besluttsomhet og desperasjon på samme tid og bærer publikum med seg. Hun er også kjent fra den fantastiske russiske filmen GJØKEN. Must-see. I tillegg har regissøren lokket med seg et par av de beste svenske aktørerna, i særklasse Mikael Persbrandt, men også Michael Nyquist (som vi husker fra SÅ SOM I HIMMELEN) i en ørliten rolle som predikanten Læstadius.

I korthet handler filmen om konflikten mellom svenske handelsmenn som selger sprit og en gruppe samer som blir frelst og slutter å handle (og drikke) hos kjøpmannen. Konflikten bygger seg opp gradvis med kirkens menn og maktmisbruk og fengsling helt til det sprekker for samene.

Naturen har også fått en sentral plass i fortellingen, og det er bare å innrømme at man blir stolt over å være norsk når man ser en sånn natur. (Det er vanskeligere å være stolt over måten autoriteter behandler vanlige folk på.)



Anni-Kristiina Juuso og regissør Nils Gaup

Tuesday, January 15, 2008

Filmåret 2007, del 2

Her er resten av favorittene mine fra 2007: (Ikke i prioritert rekkefølge)

Prestige
En spennende og mørk film om tryllekunstnere som lurer hverandre. Se opp for en nesten ugjenkjennelig David Bowie. Unngå The Illusionist, med samme tema - den var ingenting i forhold. Det var noe med tidsalderen av oppfinnelser og troen på at alt var mulig som dro denne opp.

Ghoya’s Ghost
Ikke mange liker denne, men jeg elsker alle filmer om kunst av en eller annen grunn. (Se også Modigliani). Spania, historie, religion og kunst.

Notes on a Scandal
Skuespillerprestasjonene bærer denne. Sterk musikk, selv om noen synes den blir vel påtrengende. Tema: Forelskede lærere. Så søtt.

Letters from Iwo Jima
Meget sterkt av Eastwood å se en konflikt fra begge sider. Denne viser japanerne og deres nesten håpløse utgangspunkt. En sterk scene der japanske barn synger propagandasanger på radioen. Frysninger...

Mørk blå nesten sort (spansk)
Har du sett en bra spansk film i det siste? Vi får indie-følelsen her - litt underlige hverdagsmennesker og nære forhold. Ønsket om å få barn og ønsket om kjærlighet. Om å finne sin plass i livet.

Black Snake Moan
Craig Brewers oppfølger til rap-filmen Hustle & Flow er lagt til sørstatene og handler om sex og blues-musikk. Men ikke sånn du tror.

Two Days in Paris
En anti-datefilm som tar Paris på kornet med spennende klipp, underfundig og hjerteskjærende og morsomt.

Hairspray
Åpningen setter tonen. Hvis du ikke koser deg da, kan du bare skru av. For en energi! Filmen blunker til oss hele tiden i en herlig kitch-stil, men prøver på et lite øyeblikks seriøsitet. Du får selv avgjøre om det lyktes. Men Nicci Blonskys prestasjon i hovedrollen, spesielt sangen, er uovertruffen. Michelle Pfeiffer, John Travolta og Christopher Walken er lite interessante. Dette handler om ungdommen!

Persepolis
Årets beste tegnefilm. Årets beste franske film. Årets mest lærerike film. Personlig og kunstnerisk.

Juno
Årets beste indie-film. Årets beste film? Mitraljøse-dialog ikke hørt siden -50-tallet og Bringing up Baby og His Girl Friday. Ekte mennesker som ikke kan settes i bås. Fantastiske Ellen Page.

I’m not there
Mangefasetterte Bob Dylan gestaltet av 6 ulike skuespillere - en svart gutt, Cate Blanchett (fra den elektriske, rebellske perioden!), Christian Bale, Richard Gere som western-loner...Denne er et uforståelig sammensurium, men den virker. Det handler ikke om narrativ, men om atmosfære og episoder.

3:10 to Yuma
For en western-film! To stjerne møtes ansikt til ansikt og skaper magi. Russel Crowe får spille kjekkasen, mens Christian Bale er den gode sliteren. Må ikke gås glipp av!

Filmåret 2007, del 1

Det er vel på sin plass med en liten vurdering av året som har gått sett fra kinosetet. Det vanskelige med slike lister for amatører er to ting:1) Man har ikke fått sett alle filmer, så listen begrenses naturlig til de man har sett.
2. De største Oscar-kandidatene slippes i USA rett før jul, og dermed kommer mange til oss etter nyttår og blir en del av neste års lister.
Men hallo! Det er nok å ta av uansett. Her kommer et lite knippe:

På norsktoppen i år ligger uten tvil Reprise. Den tar tidsånden på pulsen med temaer som å realisere seg selv, individet vs. samfunnet (les: gjengen), hva vil det si å lykkes med sitt prosjekt, nære forhold og psykiske problemer. Den føles veldig fransk, med mye dialog, underfundig humor og en nær historie. Den narrative puslespill-strukturen er innfløkt og engasjerende. Kanskje den treffer 20-30-åringer nærmest, folk som er jevngamle med karakterene. En unorsk filmbragd.

Det var tre dokumentarer som gjorde særlig inntrykk i år. Michael Moores siste propagandainnlegg Sicko tar for seg noe så modent for innhugg som det amerikanske helsesystemet med spesiell vekt på forsikringsselskapenes motivasjon. Vi får høre mennesker fortelle sine skrekkhistorier om avkuttede fingre som blir for dyre å sy på plass, og Moore tar med en gruppe hjelpemannskaper med helseproblemer fra 911 til Cuba der de får hjelp. I mine øyne er dette Moores beste film hittil, litt fordi det er lett å være enig i kritikken, men mest fordi filmen gir et tungt emne et fantastisk driv med mange uforglemmelige øyeblikk. For eksempel: Når kvinnen finner ut at medisinen som har ruinert henne koster 2 cent på Cuba og tar med seg et lager hjem. Eller når Moore snertent hjelper sin argeste kritiker på nettet så han kan fortsette å angripe filmskaperen i demokratiets navn!

Den mest fornøyelige dokumentarfilmen jeg så i 2007, var uten tvil Air Guitar Nation, der amerika-mesteren i luftgitar skal kåres for så å bli sendt til VM i Finland. ”To err is human, to air guitar divine”, åpner den evige luftgitartoeren Björn Türoque med og setter tonen for resten av filmen. Den tar seg aldri seriøst, men på forunderlig vis blir man enormt engasjert av og glad i disse menneskene og deres alter ego på scenen.

Den siste jeg må nevne er Shut up and Sing om country-gruppa Dixie Chicks og hvordan de plutselig fikk merke den amerikanske høyresidens vrede. Frontfigur Natalie Maines slang ut en kommentar under en konsert i London i begynnelsen av Irak-krigen der hun sier at hun er flau over at hun kommer fra samme stat som presidenten. Vi følger bandet tett i ett år og ser hvordan kommentaren forandrer hele karrieren deres – de må 1) turnere i de blå demokratiske statene 2) endre målgruppe fra country til pop siden omtrent hele country-verdenen har vendt dem ryggen. Amerikanere går alltid ekstremt til verks, har noen sagt. Enten elsker de ellers hater de, av all sin kraft. En sterk og litt uggen opplevelse av amerikansk fantatisme og om en gruppe som nekter å gå på akkord med sin egen overbevisning. Prinsipper foran salg er en sjelden tankegang. Gled deg til sangen ”Not ready to make nice” som de skrev som svar på drapstrusler og et år med hat:

Forgive, sounds good
Forget, I’m not sure I could
They say time heals everything
But I’m still waiting
I’m through with doubt
There’s nothing left for me to figure out
I’ve paid a price
And I’ll keep paying

I’m not ready to make nice
I’m not ready to back down
I’m still mad as hell and
I don’t have time to go round and round and round
It’s too late to make it right
I probably wouldn’t if I could
‘Cause I’m mad as hell
Can’t bring myself to do what it is you think I should

I know you said
Can’t you just get over it
It turned my whole world around
And I kind of like it
I made my bed and I sleep like a baby
With no regrets and I don’t mind sayin’
It’s a sad sad story when a mother will teach her
Daughter that she ought to hate a perfect stranger

And how in the world can the words that I said
Send somebody so over the edge
That they’d write me a letter
Sayin’ that I better shut up and sing
Or my life will be over