ARRESTED DEVELOPMENT blir veldig kynisk og blodfattig etter å ha sett HOW I MET YOUR MOTHER, men for dem som ikke trenger å ha noen å identifisere seg med, er dette en av de beste komiseriene der ute. Det er nok ganske viktig å se se i riktig rekkefølge - selv om handlingen går sakte, bygges det et (skrøpelig) byggverk, episode for episode.
Foreløpig siste sesong av serien, som fortsetter med kjæreste-intriger, forviklinger, morsomme situasjoner og sørgmodige øyeblikk. Det er bare å nyte er serie som slår de fleste.
Mens jeg søkte etter en annen film på Amazon, dukket denne opp. CHALK. Jeg hadde aldri hørt om den. Det viste seg å være en godhjertet mockumentary om læreryrket. Tenk den franske KLASSEN, bare morsommere og mer variert. Eller THE OFFICE med et større hjerte. Man er ikke ute etter å drite ut lærerne, men man prøver heller ikke på Robin Williams-skolen (pun intended) med fantastisk inspirerende lærerhelter.
En ny Pixar-film er alltid et etterlengtet høydepunkt (unntatt CARS), og UP svikter ikke. Hvem andre enn Pixar ville turt å lage en tegnefilm med en gammel mann i hovedrollen? Vi forstår motivasjonen til alle figurene, selv skurken, slik at vi kan sympatisere med grinebitere og venneløse speidergutter. (Dine venner i postvesenet kan ikke hjelpe deg nå!).
Jeg fant en History channel-dokumentar om den klassiske verdens syv underverker. Det eneste som er igjen i dag er pyramidene. Dokumentaren tar for seg ett og ett og forklarer teorier og oppdagelser, myter og sannsynlig sannhet. Det vanskelige er jo at vi vet altfor lite om noen av disse byggverkene. Men vi blir litt klokere av dette.
ALEXANDER er overraskende fargerik. Oliver Stone har virkelig prøvd å lage et episk mesterverk, men han lykkes ikke helt. Det er mye som er engasjerende her, men helheten forsvinner litt i alt spetakkelet. Vi er med hærføreren på tur med hæren sin gjennom store deler av Østen. Slaget med elefanter i India inneholder bilder man ikke glemmer så lett.
Ridley Scott har skapt en episk fortelling med sterke karakterer. Fra kalde blåtoner i begynnelsen som gjør slettemarkene i Tyskland nesten uvirkelige, blir det goldere og brunere i ørkensanden nær Jerusalem. Filmen er mer realistisk i kampscenene enn en vi er vant til fra eventyrfilmer. Smaken av eventyr blir dempet av virkeligheten: En spedalsk konge med sår som må stelles, døden kan inntreffe når som helst. Allikevel er dikotomien mellom god og ond veldig stereotyp og de involverte karikerte. De onde skuler stygt oppover i froskeperspektiv og Orlando Bloom framstår som den perfekte ridder.
