18/2 DISTRICT 9

Ehhh...litt oppskrytt? Det får da være grenser.

DISTRICT 9 er først og fremst ubehagelig og lite apetittvekkende. Kan man kalle det en dogme-sci-fi? Jeg har ikke sett CLOVERFIELD, men med den dokumentar/nyhetsnarrative vinklingen, blir det lett litt svimmelt. Vi kommer ikke veldig nærme karakterenes indre liv, og det blir veldig fragmentert.

Jeg synes den andre delen av filmen fungerer best. Da begynner det å skje litt, da forstår vi "the prawns" litt bedre, for han med vesten dukker opp mer (de aliensa med vester er smarte). Men hvordan kunne vår mann (Dickus? Det høres ut som et Monty Python-navn på romere) forstå aliensa? Kan man språket deres? De har i hvert fall ikke lært seg engelsk. Merkelig.

Jeg falt ikke for den groteske stemningen, amatør-filmingen og de fæle, fæle skurkene i District 9.

17/2 1492 - CONQUEST OF PARADISE

En flopp av Ridley Scott er fortsatt en Ridley Scott-film. Det betyr at den har elementer som kan være interessante. Spesielt for historie-interesserte er det flott å se Colombus' og mannskap sitt første møte med de innfødte i den nye verden. For et drama. De vet ikke hvor de har kommet. De innfødte aner ikke hvem de står overfor. Hvilke gester vil forstås?

En mislykket historiefilm blir fort mennesker i rare hatter og prangende klær. Europa-delen av denne filmen blir litt sånn. Men allikevel er det storslått å se de tre skipene seile framover mot den nye verden, pløye ukjent farvann. Og det er trist å se at ondskapen følger menneskene. Paradis opphører idet mennesker lander.

16/2 ADAM

Jeg begynner å bli eksper på filmer om personer med asbergers. MOZART AND THE WHALE (omtalt i en tidligere blogg), BENNY & JOON, HIMMELFALL, ELLING og den nydelige animasjonsfilmen MARY & MAX. Grunnen til at det lages så mange, er nok at det er lett å vise sykdommen visuelt - det gir rom for både humor og romantikk.

ADAM er intet unntak. Her er det litt ukjente skuespillere, så historien setter seg i forsetet. Den er ikke bedre enn de ovennevnte, men en midt på treet-versjon. Det er en flott stjernehimmel-sekvens, og vi blir oppriktig glad i forholdet som oppstår mellom Adam og Beth.

Et interessant trekk viser seg i slutten. Dette følger (500) DAYS OF SUMMER og UP IN THE AIR anti-komedietakter ved at slutten er helt åpen. Er dette et tegn i tiden? Trøst i gjenkjennelse for dem som ikke lykkes? Jeg er på saken.

15/2 THE YES MEN FIX THE WORLD

Jeg elsket den første YES MEN-filmen (med den tittelen). Denne "oppfølgeren" følger i samme spor, med viktige og gode påfunn, men plutselig har de to hovedpersonene blitt komikere også mellom slagene. Jeg satte pris på den dobbeltheten som lå i en intellektuell satire som ikke manisk prøvde å være morsom. Det som skjer i denne filmen er at veldig mange scener virker iscenesatte (kremt), og det blir kunstig. Dette er en dokumentar, og de er underholdende og interessante nok i seg selv. Har suksessen gått til hodet på dem?

Denne gangen blir de intervjuet av selveste BBC om Bhopal-katastrofen (noe som fikk million-utslag på børsen i den virkelige verden!) og det er mye om finans. En fin touch er lysene av mennesker.
Filmen er absolutt verdt å se, men se den første først. Så kan du se den andre and.

11/2 LAKE OF FIRE

Dette er sannelig den beste filmen jeg har sett på en god stund! Det er en dokumentar om abort som jobber seg gjennom de fleste sider av debatten. Vi møter abortleger, abortmotstandere med våpen i hånd, dama som var "Roe" i rettssaken som gjorde abort lovlig, kristne demontranter, filosofer, tenkere, en jente som tar abort.

Filmen er i sort-hvitt, for det er en del sterke, sterke scener med mye blod. Det gir også filmen en seriøs og meditativ kvalitet. Den er filmet som et kunstverk, og det merker du fra starten, med den dvelende åpningsvignetten.

Dette er 2 1/2 time med stor samfunnskunst.

10/2 HUMPDAY

Denne lille indie-filmen var ikke verst. Den tilhører en type filmer som har fått betegnelsen "mumble-core", fordi de ofte snakker litt utydelig, ikke alt er planlagt og det er mye improvisasjon.

HUMPDAY slutter ut i det blå, mens du fortsatt venter på at det skal skje noe, men scenene som var fine, var reaksjonene fra kona.

Hvordan snakker man om tabuer? To gamle venner, en nygift og en utsvevende kunstner, møtes på ny, og på en fest bestemmer de seg for å lage et bidrag til kunstfilmfestivalen Humpday, en pornofilm med to streite menn.

Det interessante er altså stort sett dialogen og hvordan denne ideen forandrer forhold og konstellasjoner.

9/2 PRECIOUS

PRECIOUS kan være tøff å se. Men den er en fin motvekt til alt glanspapiret vi får i trynet hele tiden. Clareece blir kalt Precious, men hun får ikke akkurat følelsen av å være verdifull i det hjemmet hun vokser opp. TV-scenen er kanskje den jeg husker best fra filmen. Mora er virkelig grusom, og vi kan lure på hvordan det er mulig å bli sånn. Holder den forklaringen vi får? Kanskje en svakhet ved filmen.

Heldigvis får hun også noen positive forbilder, en supersøt lærerinne, for eksempel. Og se opp for både Mariah Carey (det må være hennes beste rolle - hun kan jo spille) og Lenny Kravitz.

Det er lite handling, men filmen gjør inntrykk.

8/2 THE ANT BULLY

Denne snek seg kanskje under radaren på en del fan av insekt-animasjon. Det har blitt en del etter hvert. Jeg rangerer dem slik:
1. BEE  MOVIE
2. A BUG'S LIFE
3. ANTZ
4. ANT BULLY

Det var kanskje bare disse fire. Men selv om den havner nederst, er den ikke dårlig. Se på hvem som har stemmene - Meryl Streep, Nicolas Cage, Julia Roberts og Paul Giamatti. Filmen er nok hakket barnsligere enn vi er vant til fra Pixar, men det har også en ok historie, ok vitser, ok spenning og ok figurer. Den har hjerte, og jeg koste meg.

10/1 UP IN THE AIR

Følg med på Jason Reitman. Han har regissert 3 filmer, og alle tar samtiden på kornet, selv om de er svært forskjellige. UP IN THE AIR er en feel-bad, anti-romantisk komedie, som nok kommer til å lure mange.

Det er svært deilig å se George Clooney bruke filmstjernestatusen sin til å gi oss kunst. Det er det som skjer her. For bak en tilsynelatende sjarm og jet-setliv (den beste filmen å bruke uttrykket på!), en han patetisk og ensom. Han vet det kanskje ikke selv, men livet er i ferd med å passere revy. Kanskje han får sparken fra livet?

Han lever nemlig av å sparke folk. Og vi ser også at han er en god psykolog som virkelig kan bry seg om mennesker i noen situasjoner. Det ironiske er at han står i fare for å miste det livet han elsker.

Det beste med filmen er at vi stiller oss de samme spørsmålene: Renner livet vårt ut? Bruker vi det til noe fornuftig?

Jeg skrev om REDS i forrige anmelselse at jeg aldri hadde sett den blandingen av dokumentar og fiksjon som vi ser der før. Og tror du ikke at Reitman bruker det eksakt samme virkemiddelet her. 10 000 spenn på at han fikk ideen fra REDS. Her handler det om mennesker som har fått sparken på ordentlig, og de virker som en slags motvekt til Clooneys kjekkaserier.

5/1 REDS

Det tok meg en stund å komme meg gjennom REDS. Den er ikke dårlig, men du må ha tålmodighet.

Trodde du at det gikk an å lage film om kommunister i Amerika? Vel, dette er Warren Beattys gigantprosjekt om nettopp amerikas kommunister. Han har skrevet manus, spiller hovedrollen og regisserer selv. Ikke bare sjarmøretappen denne gangen.

Vi er i begynnelsen av 1900-tallet, rett etter 1. VK, og den russiske revolusjon. Mange idealister håper at den røde flamme vil spre seg videre til flere land. Og her møter vi da kunstnere og politiske engasjerte mennesker som John Reed (filmen er basert på virkelige personer og virkelige hendelser), Louise Bryant (Diane Keaton, Reeds store kjærlighet og slipestein) og Eugene O'Neil (Jack Nicholson, en kynisk motvekt til all revolusjonsgløden. Han stjeler hver scene han er med i.)

REDS er av episk format. 3 timer lang, med innlagt pause. Vi beveger oss fra USAs kunstnermiljø på Atlanterhavskysten til et Russland hvor det meste flyter. Midt oppe i all politikken finner vi også en sterk kjærlighetshistorie.

Et siste trekk som gjør REDS spesiell, er blandingen av fiksjon og dokumentar. Med jevne mellomrom får vi talking heads - intervjuer av "tidsvitner", gamle mennesker som husker tilbake og gir oss bilder av sine liv. Denne blandingen har jeg aldri sett før.

4/1 SHORTBUS

På overflaten handler SHORTBUS om sex av alle slag. Men vi kjenner John Cameron Mitchell (den glitrende HEDWIG AND THE ANGRY INCH) såpass at vi vet at han bruker temaet til å si noe om vår situasjon i dag, om oss som mennesker, om identitet, om livet.

Han er en kunstner.

Men vær advart - her er det stort sett sex og prat om sex.

Men innimellom får vi noen sterke møter med personer, noen flotte animasjonssekvenser av New York, og mye deilig indie-musikk.

3/1 THE TIME-TRAVELLER'S WIFE

Stor suksess i USA, rett på DVD i Norge. Dette er den perfekte filmen for Valentine's. Skikkelig romantisk drama basert på en bestselger, med en artig premiss, litt BENJAMIN BUTTON-aktig.

Pga. et traume fra barndommen kan Henry reise i tiden. Problemet er at han ikke kontrollerer når han reiser eller hvor lenge. Det blir et konstant uromoment i livet hans. Han sliter seg gjennom dagene, helt til han møter ei jente som sier: "Henry, er det deg. Der er du jo. Du sa at dette kom til å skje."

Så er det i gang.

Rachel McAdams passer perfekt her, og jeg får vel holde ut med Eric Bana, selv om jeg ikke liker ham noe særlig. Han er ok, ok?

28/12 WHERE THE WILD THINGS ARE

For en undelig og flott film. Det er lenge siden vi har hørt fra undergrunnsfilmmaker Spike Jonze (BEING JOHN MALCOVIC), og han går alltid sine egne veier. WHERE THE WILD THINGS ARE tar for seg en barns verden og handler om ensomhet og sinne.

 

Ikke finn på å ta med barn på denne, og ikke forvent deg en fantasyfilm med morsom handling. Filmen følger et barns logikk, og det er lite som driver den minimale handlingen framover.

1. grunn til å se filmen: Det handler om stemning og atmosfære. Vi er et sted mellom vår verden og en fantasiverden. Vi er i et indre landskap.

Gutten Max løper av gårde og havner på uforklarlig vis på monstrenes øy. Men mostrene er like uforutsigbare og humørsyke som oss mennsker - kanskje til og med MER.

2. grunn til å se filmen: Monstrene. Det er lenge siden vi fikk deilige, menneskelagde skapninger, ikke data-animasjon som ikke kan berøres. Dette er ekte saker fra Jim Hensons verksted. Alvene bak disken der inne, de vet hva de driver med. Monstrene er store, skremmende og tiltrekkende. De er bare helt absurde. Kombinert med mange gode stemmer, gir det filmen en fin dimensjon.

27/12 THE SING-OFF

For en a cappella-elsker som meg, var det himmelen med strø på, da programmet THE SING-OFF dukket opp på TV rett før jul. 4 programmer fulle av energiske live-opptredener, alt a cappella, fra 8 forskjellige grupper. Hvis du liker musikk, må du se THE SING-OFF.

 

 

23/12 AVATAR

Har du hørt om denne?

Det er i hvert fall interessant at filmen som nå har spilt inn mest penger gjennom tidene har miljøet/settingen som hovedperson. Ja, filmen handler om å forstå et annet folkeslag ("the other"), ond (mennesker) mot god (na'aviene), og alle de andre klisjeene. Handlingen er en salig miks mellom POCAHONTAS, DANSER MED ULVER og mye annet.

 

Det fantastiske er utførelsen. Det er planeten vi får lov til å besøke - den lyser opp om natten, den lar deg fly på vinger av beist som kommer rett ut av dinosaurenes dal. Med eller uten 3D-briller på, blir publikum også avatarer, som i et dataspill får oppleve et helt nytt univers. Og det vil vi!

 

Jeg synes også åpningen var herlig. Rett inn i handlingen, grovkornet voice-over. Faktisk ingen foring med teskje. Slutten derimot, velger jeg ikke å kommentere...

 

22/12 DOUBLE TAKE

Dette er festivalfilm som svinger! Sære greier. Det er filosofi, filmhistorie og kald krig i salig blanding. Og filmen setter i gang tankebanene hos seeren. Her er det ingen handling, ingen klare svar. Dette er det nærmeste du kommer et dikt på film. Anbefales.

21/12 FANTASTIC MR. FOX

Wes Anderson fikk lov til å filmatisere Roald Dahls fortelling, og han legger nok til en del, både i atmosfære, stil og innhold. Han har fått med seg alle vennene sine på laget, så kjendisfaktoren er høy. George Clooney er bråkjekk og råkul, med sus av OCEAN'S 11.

 

Mot slutten er tempoet raskere, og det svinger mer. Men jeg synes ikke kompinasjonen Anderson/Dahl funker helt. Er fokus på handling eller karakterer? Det må man nesten bestemme seg for.

 

Dette har blitt ca. som forventet.

20/12 BANANAS*

Underlig vinklet til å være en seriøs dokumentar. En hispanic advokat i LA, en ambulansejager (skadeforsikringsspesialist); Juan "Accidente" Dominguez, tar opp kampen med kjempekonsernet Dole. Det viser seg at de har brukt farlige kjemikalier med vitende og vilje på bananplantasjene i Sør-Amerika, og nå har mange arbeidere fått en slapp banan, for å si det sånn, blitt impotente.

 

Mye av filmen følger vi denne advokaten der han kjemper, vekselsvis kjører rundt i Ferrarien sin. Det er mye bruk av skjult kamera fra rettsaken, og det virker litt på kanten. Samtidig blir ikke noe satt i sammenheng for oss, og det er klart at denne Dominguez skal være helten. 

 

Det er interessant og til dels sjokkerende, også litt spennende, men jeg synes vikling og oppbygning kunne vært gjort mye bedre.

19/12 METROPIA

Hva sier du til en svensk-norsk dystopisk sci-fi animasjonsfilm? Europa er knyttet sammen i et T-banenett som sender deg til ulike byer på kontinentet i no time. Vår mann oppdager at noe ikke helt er som det skal være, og til tross for advarsler, lar han sykkelen stå og beveger seg ned i undergrunnen.

 

Dette er ikke en lett film. Jeg tror jeg må se den om igjen for å forstå hvordan alt hang sammen. Det er temmelig mørke saker, så ikke ta med bestemor.

 

Stemmene tilhører tøffe amerikanske skuespillere som Vincent Gallo og Juliette Lewis (tror hun er tøffere enn hun er). Og det er kult at svenskene har fått til en original animasjonsfilm for voksne.

18/12 ALL TOMORROW'S PARTIES

Dette er en konsertfilm om en engelsk rockefestival der ett band har ansvaret for å booke band hvert år. Det er så lite kommerst som det kan bli, en slags moderne hippiefestival på landsbøgda.

 

Grunnen til at jeg så den (jeg så halve) var at Jonathan Touette, mannen bak den utrolige TARNATION, var regissør.

Det går i mye amatøropptak, lite forklaring. Det er bare å henge med på reisen, musikken og virvaret. Jeg ble litt sliten av alt.

17/12 COLD SOULS

Igjen en film jeg ventet meg mye av. Paul Giamatti i et slags Kaufman-univers der man handler med sjeler og metaforene ligger lagvis. Det ble litt sterilt og kjedelig. Men den russiske dama var kjempepen!

16/12 ART & COPY

Enda en festivalfil. Det er en dokumentar om hvordan kreative reklamer har formet tankene våre om produktene. Vi lærer om ulike reklamekampanjer som Apples lansering, og følelsesladede politiske reklamer. Dette er amerikansk. Filmen er interessant, men mitt ankepunkt er at bransjen feirer seg selv veldig. Den kunne vært vist på en intern jubileumsfest. Problematiser mer.

15/12 BUNNY AND THE BULL

Er du klar for ren og skjær galskap? Det var ikke jeg da jeg så den. Filmen er britisk, og tar deg med på en reise gjennom Europa uten å forlate hovedpersonens leilighet... Ja, nettopp. Vi veksler mellom fantasi og virkelighet hele tiden, og noen ganger overlapper det.

 

Det er på ett vis genialt, men samtidig får jeg ikke helt godfoten for personene. Jeg bryr meg ikke helt. Da hadde det stilt seg annerledes.

14/12 (500) DAYS OF SUMMER

Jeg elsker denne typen filmer. Indie, litt sære karakterer, deilig musikk, fokus på personer og handling...

Men jeg ble litt skuffet.

Eller...den var ikke som jeg forventet. Dette er en anti-date film. Det er en film for alle som mislykkes. Det er en trøstefilm, ikke en kjærlighetsfilm. I steden for å trøstespise 2 liter is, kan man se denne.

 

Jeg synes ikke Zooey Deschanel (hvorfor alle disse vanskelige navnene?) skaper en figur å bli glad i. Hun pleier å gjøre det. Her er hun for passiv, lakonisk, vet ikke helt. Hun funker bare ikke for meg.

 

Men et par av scenene lekte med form, og de vil bli stående som årets beste. Parallell-scenen, for eksempel, spesielt slutten når alt oppløses og glir over i tegneserie. Det må nesten ses.

 

Så, dom: Jeg likte den, men jeg hadde for høye forventninger.

13/12 AN EDUCATION

Sleske mannen forfører skolejenta med sin påtatte sjarm. Men ikke bare det, han sjarmerer også foreldrene i senk. Dette indikerer at vi har å gjøre med mer enn bare aldersforskjell. Klasseforskjell spiller også en stor rolle, det å lengte etter et annet liv.

 

Vi er på 50-tallet, tror jeg. Mulighetene var ikke så mange for intelligente jenter. Men det er kanskje ikke så ille å få seg en liten lærepenge. 

 

Nick Hornby har skrevet manus, basert på selvbiografien til Lynn Barber. Carey Mulligan lyser opp skjermen som Jenny. 

12/12 MARY & MAX

Den autralske animasjonsfilmen MARY & MAX kom som en komplett overraskelse på meg. En gavepakke. Det var den første filmen jeg så på Oslo Internasjonale Filmfestival (OIFF), og den klart beste. Du må bare se den med en gang. Den er gapskrattende morsom, men også hjerteskjærende tragisk. Og alt midt imellom.

 

Filmen handler om lille Mary i Australia som plukker en helt tilfeldig adresse i telefonboka og begynner en livslang brevveksling med asberger-syke Max. De har noen felles interesser, og de føler seg  begge litt utenfor, ensomme, annerledes.

 

Det er så mange detaljer her og så mange herlige episoder og påfunn (chocolate hot dogs...) at jeg gir meg ende over. Hvorfor er ikke denne nominert til Oscar for beste animasjon?

 

11/12 CAPITALISM: A LOVE STORY

Jeg vil helst ikke like dem, filmene til Michael Moore, men like fullt tar han rotta på meg hver eneste gang. Jeg vet at han driver propaganda, mikser og trikser med sannheten, men jeg lar meg rive med. Og er det ikke det vil ønsker av en filmopplevelse? Oppleve noe?

 

Michael Moore har fått folk til å betale for å se dokumentarer på kino. Det gjorde man ikke før. Prisen vi betaler, er sannheten. Vi får underholdning, men en forenklet versjon av virkeligheten. Det geniale med Moore er at når vi er enige med ham, så lenge han angriper de store og mektige og forsvarer de små, er nesten alt greit. Da lar vi ham slippe unna med mye.

 

Denne gangen er det kapitalismen som system og de store selskapene og finansverdenen som får unngjelde. Moore er hos arbeidere som streiker for å få tilbake jobben, som kjemper tilbake, men han sperrer også av  hele Wall Street med polititape, som et av de typiske stuntene sine.

 

Han stiller seg utenfor aksjemeglernes kontorer og spør om de har noen råd til ham: "Slutt å lag filmer," er det en som slenger ut, før han haster videre.

 

Michael Moore er elsket og hatet, men han får gjerne pengene mine.

10/12 DET HVITE BÅNDET

Jeg tenkte mye på Ingmar Bergman mens jeg så DET HVITE BÅNDET. Det skyldes fotografiet i svart-hvitt og den voldsomme fokusen på nærbilder ansikter. Du skjønner ikke helt hva det er du ser, men du vet at det er 1) vakkert 2) grusomt.

Vi møter en landsby i Tyskland og innbyggerne der. Ulykker skjer og uroen brer seg. Vi kan snakke om temaer som klasse, vold, barneoppdragelse.

 

Dette er en krim uten løsning, en spenningsfilm uten resolusjon. Den må du tenke ut selv.

9/12 BORED TO DEATH SEASON 1

BORED TO DEATH er en ny serie fra HBO som både vil glede noir-fans og sette noen unge på sporet av forfattere som Chandler og Hammett. Dette er hipt, dette er sannelig meta også. Jason Scwartzman (jeg staver ikke det navnet en gang til!) spiller Jonathan Ames (seriens forfatter i virkeligheten) er en forfatter som sliter med å skrive, så han legger ut en annonse på Craig's List (Finn) om at han er en detektiv.

 

Hver episode får han et oppdrag av et eller annet slag, men spenningen ligger i hans kommenater og spillet mellom ham, vennen Ray (Zach Galifi-orker ikke stave navnet, HANGOVER) og den forfengelige redaktøren George (Ted Danson). Dette er lakonisk og engasjerende. Det hele kulminerer i siste episode med en stor boksematch mellom to aldrende vennegjenger. Patetisk og herlig. 8 episoder.