Alvorlig gledesspreder
Regi: Sarah Watt
Med: Justine Clarke, William McInnes
Land: Australia
Jeg har nettopp vaklet ut i solskinnet etter en 3 dagers filmdvale – 11 filmers opplevelser rikere. Den beste filmen var den australske Look Both Ways – en oppløftende film om kreft, ulykker, sykdom og død.En glohet helg i en Australsk småby. Mediebildet er preget av en grusom togulykke med titalls døde og mange flere skadede. Filmen går aldri inn på denne, men viser oss et miniatyrbilde av en ulykkes konsekvenser ved å presentere en miniulykke der en mann blir drept. Vi får se konsekvensene for flere av de involverte - pressen, kjæresten, lokomotivføreren – og hvordan det påvirker dem og deres nærmeste. Denne lille ulykken som knapt nok får en notis i de store avisene er som en stein i vannet – filmen følger ringene som sprer seg utover.
Det er spesielt to personer vi følger tett: Meryl Leigh (som i ”…gently down the stream”) er en litt ensom, nevrotisk kunstner med skrekkfantasier om hva som kan skje rundt neste sving med henne og andre. Det verste skjer når hun blir vitne til togulykken der mannen blir drept. Men livet er for komplekst til å forutsees og det kommer alltid noe godt ut av det vonde. På ulykkesstedet treffer hun pressefotografen Nick som på sin side nettopp har fått vite at han har kreft. De møtes flere ganger, og snart utvikler det seg.
Regissør Watt har laget en spesiell film med en var og skjør atmosfære. Filmen minner litt om ensemble-filmer som Magnolia og Crash i og med at flere scener er stemningsmontasjer der vi sveiper innom alle personene og ser hvordan det går med dem. Men hovedvekten er hele tiden på Meryl og Nick, og vi gleder oss alltid til å vende tilbake til dem.
Samtidig bruker Watt noen geniale grep: Fantasiene til Meryl er små tegneserier som rettferdiggjøres ved at hun er kunstner. Samtidig er det en lur måte å unngå unvødvendig voldsbruk der fantasiene handler om jordskjelv og haimåltider. Disse scenene tar oss med inn i Meryls verden slik at vi kan forstå henne bedre.Et siste trekk er raske fotomontasjer slik vi så det i Lola Rennt, tyske Tykwers gjennombruddsfilm. Mye blir sagt på kort tid, og det visuelle teller like mye som det narrative. Jeg kunne sagt mye mer, men denne filmen sitter som et skudd. Den er ikke ubehagelig, snarere tvert i mot: Den gir oss litt mer tro på menneskene i en verden som kan være temmelig grusom.
