9/8 BEN X

Hver morgen før han går på skolen er Ben den uslåelige helten i en times tid. Da hengir han seg til et world-of-warcraft-lignende dataspill. En time senere er han på vei til skolen med usikre skritt og stivt blikk der han blir plaget fordi han er annerledes – Ben har nemlig Asbergers syndrom.

Ben X er til tider en meget vond belgisk film om mobbing, fantasiflukt og selvmordstanker. Mobbingen virker så ekstrem at den blir urealistisk. Men filmen er visuelt spennende der den befinner seg i skjæringspunktet mellom fantasi og virkelighet. Og den har en fin liten vri på slutten.

8/8 INGLOURIOUS BASTERDS

Tarantino gir oss her ÅRETS film. Dette er kontrafaktisk historie, en western- og eventyrfilm lagt til 2VK. Tankene går til KELLY'S HEROES, THE GREAT ESCAPE og andre eventyr-krigsfilmer som ikke har alt for mye med virkeligheten å gjøre. Flere historier fortelles i flere kapitler og flettes sammen til slutt. Tarantino er en mester i å bygge opp spenning til bristepunktet. Du vet aldri når forløsningen kommer og hvordan det vil gå. Filmen er egentlig en hel serie med "Mexican stand-offs", der begge parter har en fair sjanse til å vinne duellen.

Brad Pitt spiller sørstatsmilitær med store fakter, med det fungerer. Han leder en gruppe av tøffe jøde-soldater ute etter å drepe fienden. Det gjelder å spre så mye frykt blant tyskerne som mulig.

Den østerrikske skuespilleren Christoph Waltz stjeler allikevel showet med en ligvistisk beherskelse på 4 språk som etterlater oss målløse. Og måter Tarantino bruker språk-forvirringen som kilde til både terror og humor er beundringsverdig.

Et mesterverk innenfor underholdning.

7/8 ICE AGE 3

De ypperste fortellingene for tiden kommer i tegneserieform. Og jeg digger Ice Age-filmene. Og etter Erlend Loes 6-er i Aftenposten var ikke forventningene lave. Dessverre holdt ikke dette like høyt nivå som før. Bevares, det er mange morsomme detaljer, men fortellingen føles veldig klisjefylt.

En bortgjemt dal med dinosaurer (The Land Before Time, Jurassic Park) som hovedpersonene forviller seg i. Der må de overleve. Buck, en Kaptein Ahab-figur som blir en slags tour-guide for vennene våre, fungerer glimrende. Crazy, uforutsigbar og passe intellektuell litterær referanse. Det gir også noen herlige visuelle muligheter.

Det handler om familie, om tilhørighet og å finne ut hvor du passer inn. Og det er jo fint.

3D-effektene merket jeg ikke så mye til.

Jeg så filmen med norske stemmer, og Jan Gunnar Røise (Buck) var fenomenal.

6/8 HARRY POTTER & THE HALF BLOOD PRINCE

Noe av magien er borte fra Harry Potter-filmene, men det er nok mest fordi jeg er vant til å se dem. Det er vanskelig å toppe stemningen i salen da den første filmen rullet i gang og vi så Hagrid på vei for å hente Harry. Jeg var i USA, det var premiere og alle var utkledd.

Jeg har også stått i kø i Dublin ved midnattstider for å få kjøpt den ferskeste boka, det var vel nummer fem eller seks.

Men til filmen: Hogwarts er nå bare gotiske ganger, skumle korridorer. Draco Malfoy har fått et tungt oppdrag, og Harry må hjelpe Dumbledore mer enn noen gang.

Livet går videre, med mange kjærlighetsforviklinger denne gangen.

Det er litt få magiske skapninger og hygge - kampen mellom det gode og det onde drar seg skikkelig til.

Sluttscenen blir dessverre fullstendig tam og like idiotisk som kjærlighetsscenene i de nye Star Wars-filmene.

5/8 JEG HAR ELSKET DEG SÅ LENGE

I dette franske dramaet er det best å ikke vite noe om handlingen på forhånd. Hovedpersonens fortid rulles gradvis opp, som et klassisk mysterium. Slutten gir nok ikke den store åpenbaringen det legges opp til, og filmen røsker ikke tak i hjerterøttene, men det er en interessant refleksjon rundt sorg, svik og skyld, og ikke minst det å starte på nytt.

Legg merke til hvor like de to søstrene på bildet er. Hvordan har storesøster påvirket lillesøster, og hvordan influerer de hverandres liv nå? Dette grenser mot Bergmans PERSONA.

Tittelen bærer en dyp melankoli. Linjen kommer fra en barnesang søstrene synger sammen. Men hvem har elsket hvem? Lillesøster? Mor og barn?

Nokså fransk film, dette, med middager på landet og akademikere i bråter.

4/8 PUBLIC ENEMIES

Johnny Depp er John Dillinger, en av den amerikanske underverdens farligste gangstere på -30-tallet. Han ranet banker og var usedvanlig uredd (han spaserte rett inn på FBI-kontoret og kikket på oppslagene om seg selv.)


Jeg er litt usikker på hvem jeg skal holde med her. Christian Bales knallharde mafiajeger? Johnny Depps karismatiske skurk? Filmen består av bankran, skyteepisoder, drap og bilkjøring. Det gir meg ikke så forferdelig mye. Hva er egentlig vitsen?

Man kan nok si en del pent om filmingen. Krystallklare digital-bilder (bortsett fra at visningen jeg var på hadde en del striper den første timen), og du kommer nært på action-scenene.

3/8 THE HANGOVER

I kategorien rølpefilmer, er dette et stuerent eksemplar. Et utrikningslag i Las Vegas går over styr, og filmen ruller opp hendelsene, som involverer en tiger, en høne, Mike Tyson, en klin gæærn kinesisk bandeleder og en baby. De fire hovedpersonene utfyller hverandre godt, selv om kanskje brudgommen blir litt fargeløs.

2/8 THE SINGING REVOLUTION

Her kommer en nydelig dokumentarperle om Estlands kamp mot uavhengighet. Filmen tar oss på en detaljert historietime, fra 1940 til i dag. På veien møter vi omtrent alle som har spilt en rolle i viktige hendelser, fra the Forest Brothers (gutta på skauen!) til aktivister, presidenter, politimenn og...sangere! Hvert år arangeres en sangfestival der 25 000 mennesker står på scenen og synger nasjonalsangen og andre sanger. Denne festivalen går 17. mai en høy gang, og den holdt noe av det estiske i live under tiden i Sovjetunionen.



En innsiktsfull og mektig dokumentar.

1/8 NATURAL BORN KILLERS

Jeg så denne mest av plikt, og den overrasket ikke. Oliver Stone er en merkelig skrue. Filmen er todelt. 1) Mord-turne 2) Mediemanipulasjon. Det vakre går hånd i hånd med utilslørt ondskap og bunnløs tomhet. Robert Downey jr. får testet ut den australske aksenten sin før TROPIC THUNDER, men det blir for karikert, for ondt for min smak. Du er advart.

Pause i juli

I juli blir det en måneds sommerferiepause. Kos deg ute på svabergene.

30/6 HEDWIG AND THE ANGRY INCH

Det er ytterst sjelden jeg ser en film og umiddelbart har lyst til å se den fra begynnelsen igjen. Men HEDWIG AND THE ANGRY INCH er ulik noen andre filmer jeg har sett. Det er en konsertfilm. Det er et retrospektivt drama. Det er en indie-musikal med tegnefilm-kollasjer her og der.

Filmen bruker symboler som føles enkle og dyptpløyende samtidig. Hvem ville funnet på å trekke paralleller mellom øst-vest og kjønnsidentitet? Det handler om image, om suksess.

Men mest av alt ble jeg sugd inn av John Cameron Mitchells utrykksløse intensitet, den harde lengselen etter ømhet, de presise faktene og vokalens fortellende kraft.

29/6 UNITED

Det er litt deilig å se norske filmer, for de føles nærmere vår egen hverdag. Men selve historien i UNITED blir for klisjefylt, spesielt når det gjelder den slemme rivalen til anti-helt Håvard Lilleheie. Bare se på bildet hvor slem han ser ut.

Men det er mange morsomme detaljer her. Spesielt åpningssekvensen med Arne Scheie som forteller er kostelig. Kyss i reprise. Herlig! Og Henrik Mestads uforståelige fotballtrener fra øst-Europa er absurd. Frisparkene til Lilleheie er tøffe. Og nerde-vennen til sistnevnte er kanskje den beste karakteren i hele filmen. Opptatt av e-stoffenes velsignelser og hvorfor livet ikke kan være som på Playstation, og med en veslevoksen selvfølgelighet, stjeler han showet.

28/6 JUMPER

Ok. Filmen er spennende og engasjerende når man ser den. Mobbeoffer Hayden Christensen oppdager at han kan forflytte seg geografisk, bare han har vært der eller har et bilde av stedet. Dermed fyller han leiligheten sin med postkort og begynner å rane banker. I en scene surfer han forbi nyheten der noen mennesker står hjelpeløse midt i en New Orleans-liknende flom. "Hvis bare noen kunne hjelpe dem", sier oppleseren. Hayden bare surfer videre.

Og noen særlig karakterutvikling blir det heller ikke. Det rare er at vi blir bedt om å sympatisere, heie på denne usypatiske fyren. Dette er altså en anti-superhelt-film.

Men i bakgrunnen lurer en større mytologi, som dukker fram her og der. Og det fører meg til denne konklusjonen: JUMPER er en pilot, en mega-dyr pilot til en tv-serie. Vi introduseres for konflikten, for karakterene, og for hovedpersonens bakgrunn. I siste scene dukker jammen meg Kristin Stewart fra TWILIGHT opp i 10 sekunder, som stesøstera. Hva gir du meg? Dette er en tv-serie for ungdommen. Når kommer den, eveltuelt de 10 neste filmene?

27/6 30 DAYS (SESONG 1)

For et herlig konsept! Morgan Spurlock surfer videre på ideen bak SUPER SIZE ME, der han skulle se hva som skjedde hvis han bare spiste McDonald's-mat i 30 dager. Det gikk ikke så bra for kroppen hans. Nå får vi se hva som skjer når
* en kristen bor hos en muslimsk familie i 30 dager,
* en lubben familiemann tar alle midler i bruk for å komme i form, inkludert 40 piller om dagen
* en mor prøver å skremme sin festglade datter ved å overgå henne med drikkingen
* et par lever under fattigdomsgrensen
* to urbane mennesker skal leve i et øko-kollektiv på landsbygda
* en kristen skal bo i og oppleve homsemiljøet i the Castro, San Fransisco.

Tanken er hele tiden å skape drama og konflikt, og kanskje også ny forståelse ved å sette kontraster opp mot hverandre, i denne miksen mellom reality og dokumentar. Og det funker som bare det. Vi lærer og opplever. Det er selvfølgelig veldig subjektivt og litt overfladisk i forhold til å lese bøker om emnet, men dette er god tv. Spesielt homse-episoden var vellykket.