Det er ytterst sjelden jeg ser en film og umiddelbart har lyst til å se den fra begynnelsen igjen. Men HEDWIG AND THE ANGRY INCH er ulik noen andre filmer jeg har sett. Det er en konsertfilm. Det er et retrospektivt drama. Det er en indie-musikal med tegnefilm-kollasjer her og der.Filmen bruker symboler som føles enkle og dyptpløyende samtidig. Hvem ville funnet på å trekke paralleller mellom øst-vest og kjønnsidentitet? Det handler om image, om suksess.
Men mest av alt ble jeg sugd inn av John Cameron Mitchells utrykksløse intensitet, den harde lengselen etter ømhet, de presise faktene og vokalens fortellende kraft.
No comments:
Post a Comment