Den japanske Oscar-vinneren fra 2009 (beste utenlandske film) er en underlig miks. Den har et alvorlig tema (døden, å finne seg selv, å legge fortiden bak seg), men med overdrevne komiske elementer, spesielt et overspill fra hovepersonen.Kan en musiker få et nytt liv som begravelsesseremonimester? Eller er det så tabubelagt at de rundt ham vil støte ham vekk?
Filmen er glitrende på sitt mest poetiske og seriøse. Det er nydelig cello-musikk og vakkert fotografi. Men altså veldig variabel.
No comments:
Post a Comment