17/6 HAMLET 2

Steve Coogan er kanskje Englands morsomste mann. Mest fordi han er så utrolig "self-deprecating". Han liker å spille ulike idiotiske versjoner av seg selv - se for eksempel segmentet hans i Jim Jarmusch sin COFFEE AND SIGARETTES.

I HAMLET 2 er han en fullstendig mislykket skuespiller som har blitt en temmelig mislykket drama-lærer på high school. Hvert semester blir han slaktet av den 15-årige ultraintellektuelle teateranmelderen i skoleavisa, som han også oppsøker for å få gode råd.

HAMLET 2 er en anti-skolefilm. Konvensjonene er snudd på hodet, men historien er allikevel i fokus. Det er altså ikke kun en parodi. Elevene må ta seg av læreren når han gir opp, de trekker sammen mer på tross av ham enn på grunn av ham.

Forestillingen som avslutter filmen er langt og imponerende høydepunkt.

I tillegg til Elisabeth Shue. Sykepleier Elisabeth Shue!

16/6 TERRY PRATHCETT'S HOGFATHER

HOGFATHER var den første Pratchett-boka som ble filmatisert. Jeg så THE COLOUR OF MAGIC for ikke lenge siden, og denne har det samme formatet - 2 deler a 90 minutter. Jeg er ikke i tvil om hvilken jeg likte best, og det er ikke denne. Det er selvfølgelig små høydepunkt underveis, som den antropomorfiserte bakrusguden "Oh God of Hangovers". Det er mye filosofisering rundt myter og tro og disses betydning for menneskene, men miljøene i filmen blir litt sterile. I slottet til tannfeen er det hvitt og utrolig kjedelig. Det henger sammen med skurken Teatime, som er helt inne hampen irriterende. Å se og høre ham er som å se på barne-tv og høre en negl som skraper nedover en skoletavle.



Alt dreier seg om at Døden må ta over jobben for Hogfather (Discworlds julenisse) for å redde verden.



Du trenger ikke å se den.

15/6 BULWORTH (1998)

Jeg blir ikke helt klok på Warren Beatty. Filmene hans har noe uferdig over seg, som om de ikke helt vet hvem de er. Jeg så jo SHAMPOO for litt siden, og i dag står BULWORTH for tur.

Jeg skjønner opplegget og jeg ble engasjert, men hele utførelsen er så hinsides realisme at det blir litt vanskelig å ta filmen seriøst som samfunnskritikk. Er dette en thriller? Komedie? Politisk drama? Satire? Filmen er biter av alt dette, noe som gir et litt schizofrent helhetsinntrykk.

Beatty (han har også regien denne gangen) spiller en senator som er så fortvilet at han bestiller sitt eget mord for at datteren skal få en heftig sum fra livsforsikringen hans. Hvorfor han er så nedfor blir aldri forklart. Men så tar det helt av. Han tror han kommer til å dø hvert øyeblikk og gir dermed blaffen i hvem han støter. Holdningen hans er en blanding av aktivist og uteligger. Han er ikke egentlig på et korstog for å fortelle sannheten om maktstrukturer og korrupsjon, men han gir rett og slett blaffen. Etter en fuktig natt på byen begynner han å rappe alt han sier, noe som er nokså underholdende. Dette fører ham til en afto-amerikansk bydel der han blir involvert i mennesker som gjør at han begynner å bry seg. Vi kan med andre ord si at en handlingsendring fører til en holdningsendring, omvendt fra vanlig prosedyre.

Jeg tenker litt på WAG THE DOG i forbindelse med filmen, en film som tonalt er mye tydeligere. Allikevel var dette engasjerende og tankevekkende. Slutten bryter litt med tonen, synes jeg, men den tydeliggjør budskapet.

Jeg må også nevne en ung og nydelig Halle Berry her. Når jeg ser på filmografien hennes, har hun ikke vært med i så mange bedre filmer enn denne (MONSTER'S BALL). Hvorfor får hun ikke bedre roller?

Sean Astin, som spilte turisten Twoflower i forrige film, dukker jammen opp her også, som en kameramann. Rollen er liten. Det er tydelig at dette er før LORD OF THE RINGS.

14/6 TERRY PRATCHETT'S THE COLOUR OF MAGIC

Jeg hadde prøvd en gang før å sette meg ned med denne miniserien 2 to deler basert på Terry Pratchetts to første Discworld-bøker ("Skiveverdenen" heter den på norsk), men den virket litt anstrengt, litt tåpelig. Og noen ganger må du bruke litt tid for å komme inn i et univers.

For dette ble bedre og bedre. Det er selvfølgelig umulig å leve opp til fantasykongen Pratchetts originalmateriale, men resultatet ble absolutt severdig. Effektene er bra og en del av humoren sitter. Det er så mye som skjer på så mange ulike steder at dette fungerer som film - den naive turisten Twoflower blir vist rundt på "skiven" av den feige trollmannen Rincewind, og det gir dem sjansen til å oppleve eventyr både fjern og nær.

Det geniale med Pratchett er at teksten opererer på to nivåer. Han forteller spennende historier som henger på greip i sitt eget univers, samtidig som han gjør narr av sjangeren og inkluderer referanser til høy og lav kultur i vår egen verden.

Det var litt morsomt at Tim Rice dukket opp som den onde trollmannen. Han har lagt seg ut en god del siden CLUE (som jeg så for noen dager siden), men det er tross alt over 20 år siden.

13/6 EASTER PARADE

EASTER PARADE er en musical med mange flotte Gershwin-melodier og noen fine numre. Det handler om artister og artistlivet på 20-tallet - da Zigfield follies var på høyden.

Spesielt en trommescene på begynnelsen av filmen var oppfinnsom og festlig.

Men det er litt kjedelig - det skjer lite. Fred Astaire virker for gammel til å ha et romantisk forhold til Judy Garland. Sistnevnte gjør forøvrig en veldig god figur, både med sang og dans.

Filmen er helt grei, men ikke av de beste musikalene jeg har sett.

12/6 CLUE

CLUE er en film jeg føler at jeg har sett mange ganger. Kanskje litt fordi den bruker alle klisjeene den klarer - gammelt kråkeslott av et hus, butler i sentrum, mange mennesker innelåst på ett sted, hemmelige ganger, alle med motiv. Jeg tenker også på filmene MURDER BY DEATH (herlig), SLEUTH og SKULLE DET DUKKE OPP FLERE LIK ER DET BARE Å RINGE.

Denne farsen er basert på brettspillet med samme navn og har Tim Curry i en forrykende rolle som butleren Wadsworth. Filmen er fylt av blødmer og tåpeligheter, men det er umulig å skru av. Tiden flyr og tempoet bare øker på. Det er fiffig at handlingen er lagt til amerika på 50-tallet, med flere referanser til overvåking og McCarthy-æraen. Det gir filmen en ekstra dimensjon.

Slutten må også nevnes. Den kommer tre ganger!

11/3 JESUS CHRIST SUPERSTAR (2000)

Nå skjønner jeg det! Jeg hadde forventet en film med scenografi, med opptak på location, men min versjon var et slags konsertopptak.

Hele saken er veldig anakronistisk - alt fra kostymer til slagord fra den franske revolusjon på veggene til mediakritikk. Det er mye interessant her. Og mange av sangene fenger.

Men hvorfor ser alle apostlene til Jesus ut som om de kom rett fra den lokale Love Parade? Homse-faktoren er vel stor i kostymevalget her. Filmen er til og med ganske ny. Og Jesus selv virker litt tam, litt for striglet og litt for uklar. Vet han ikke hva han driver med, hva han vil? Hvorfor er det egentlig noen som følger ham?

10/4 FLOW - FOR THE LOVE OF WATER

FLOW er en viktig dokumentar om et livsviktig tema: skal en ressurs som vann være gratis eller har noen rett på den? Vi ser flere grelle eksempler på at store selskaper tar seg til rette og pumper opp millionlitervis med vann gratis som de så selger og tjener seg søkkrike på.

Dette er en global film - og et globalt anliggende. Vi reiser blant annet til Afrika, Sør-Amerika, India og USA der vi får møte aktivister som har tatt opp kampen, vi får innblikk i enkeltskjebner og vi får noen geniale oppfinnerlser som gir et glimt av håp.

Filmen har et unødvendig amatør-preg over seg, litt fordi de fleste ekspertene ser litt uflidd ut, sikkert fordi de er aktivister.

9/6 W

Har det noen gang blitt laget en film om en sittende president før han gikk av? Bare selve konseptet har noe pirrende slemt over seg. Josh Brolin spiller Bush både som ung og eldre i en film som prøver å forklare mannen stort sett utifra forholdet til faren. Alt han vil er at faren skal bli fornøyd med ham. Litt enkelt, kanskje? Men også skremmende - hvor mye spiller personlige forhold inn også på maktens høye tinder?

Brolin er god på å imitære Bush' særegenheter - hans humring over egne vitser, hans cowboy-ganglag, hans muligens litt unyanserte innfallsvinkel til verdens problemer.

Filmen ligger hele tiden på grensen mellom parodi og psykologisk drama, noe som kan være litt forvirrende når det gjelder troverdighet.

8/6 OUTFOXED - RUPERT MURDOCK'S WAR ON JOURNALISM

Her har vi en mediakritisk godbit. Det handler om nyhetskanalen Fox og mediamogul Rupert Murdoch. Filmen har lite godt å si om begge, og man lurer litt: Hvem står bak denne filmen og hvilke motiver har de? Uansett så argumenterer de grundig. De viser til at Fox har en agenda, at de ikke er objektive, men styres fra toppen, både når det gjelder dagsorden og vinklinger.

Eksempler fra "The O'Reilly Factor" der verten skjeller ut gjestene ved å rope "Shut up" hver gang de sier noe han er uenig i, er spesielt grelle. Slagordet "Fair and balanced" blir ikke det samme etter dette.

7/6 STAR TREK - THE MOTION PICTURE (1979)

Her er den første i rekken av til nå 11 STAR TREK-filmer, og siden jeg så den nyeste for ikke lenge siden, var det litt gøy å se opprinnelsen. Vi møter de samme figurene, men plottet beveger seg i sneglefart. Det tok 20 minutter før vi kom oss ombord i Enterprise. Etter hvert fenger historien litt, med filosofisk-religiøse overtoner, men det blir hele tiden litt småteit.

6/6 THE END OF AMERICA

Litt i stil med Al Gores smash-hit forelesning, dette er en krass fordømmelse av USAs politiunder Bush, fra pennen og munnen til forfatter Naomi Wolf. Filmen veksler mellom foredrag og illustrerende filmklipp. Klein lister opp 10 skritt på veien mot en totalitær stat, og sammenligner blant annet dagens USA med Hitlers Tyskland. Det høres overdrevent ut, spesielt i lys av den nye vinden som blåser over Amerika, men hun gjør en overbevisende jobb.

Dette er faktisk veldig interessant.

5/6 SHAMPOO

Jeg måtte slite for å komme gjennom denne. Skikkelig skuff.

Filmen har lite karakterutvikling, jeg vil heller si at det er et tidsbilde av tidlig -70-tall (1971). Beatty er en slaskete kvinnebedårer som jobber i en frisørsalong, litt passiv, men han får seg damer på løpende bånd. Det er ikke så lett å vite hvem som er sammen med hvem her, så dermed blir ikke filmens sluttscene så sterk og trist som den burde.

Men det er forfriskende å minnes på hvor nydelig og sjarmerende Goldie Hawn var i sine glansdager. Jeg anbefaler heller komedien SEEMS LIKE OLD TIMES.

4/6 HEROES SESONG 3

En som har fulgt med på Heroes fra begynnelsen kan ikke si seg misfornøyd med sesong 3. Mot slutten økte i hvert fall tempoet og dramatikken til halsbrekkende høyder. Spesielt Sylars evne til å forandre seg (shape-shifting) gjorde alt mulig. Avslutningen ga også en genial vri på Sylars skjebne. Vil vi se ham igjen?

Episoden i svart-hvitt fra 1961 var også et originalt element i en sesong som til tider fokuserte litt mye på arbeidet med å hanke inn uskyldige evnerike personer og gi dem en slange i nesa. Guantanamo-gufset i begynnelsen av sesongen var også litt overtydelig.

Men Heroes holder koken!

3/6 BIGGER, STRONGER, FASTER

BIGGER, STRONGER, FASTER føyer seg inn i rekken av meget severdige dokumentarer som både er lærerike og underholdende. Den tar for seg bruken av (anabole) steroider i den amerikanske samfunnet. Det viser seg at alt fra musikere (Beta-Blocks) til elever til jagerpiloter tar det, men det er bare i sportens verden bruken blir fordømt.

Arnold innrømmer uten å blunke at han tok steroider på veien til berømmelse og at han ikke angrer på det, mens han nå tar opp kampen mot bruken på den politiske arena. Er holdningen til anabole steroider enda et eksempel på dobbeltmoralen i det amerikanske samfunnet? Er disse hormonene i sprøyteform så farlige som noen skal ha det til?

Filmen får en nær, personlig vinkling i og med at filmskaperen er en vektløfter som fokuserer på sitt eget moralske dilemma og brødrenes bruk av steroider.

Anbefales.

2/6 BEDTIME STORIES

Konseptet bak Adam Sandlers nyeste produkt er forlokkende: Onkel forteller historier på senga til nevøen og niesa si, og neste dag går de i oppfyllelse. Meta-lek er alltid gøy, og man kan si at dette er den folkelige versjonen av den mer intellektuelle STRANGER THAN FICTION.

Folkelig passer ikke for alle filmsnobber - det blir temmelig barnslig og masete til tider. Men også litt sjarmerende (Les: Keri Russell). La oss huske at dette er en barnefilm.

Morsomme Russel Brand fra FORGETTING SARAH MARSHALL er med, men hvorfor er ikke godt å si.

1/6 ENCHANTED

For en sjarmbombe av en eventyrfilm! ENCHANTED er postmoderne i at den både leker med sjangeren og gir oss et skikkelig eventyr på samme tid. Den blunker til publikum, men tar seg selv seriøst i universet den skaper.

Hvordan ville eventyrfigurene oppført seg hvis de havnet i vår verden? Det er konseptet, og vi får både litt tegnefilm og ekte skuespillere. Noen av høydepunktene er musikalnumrene, som "How do you know that you love him" i Central Park med et karibisk trommeband som backing band.

Amy Adams er perfekt i rollen som den strålende prinsesse Giselle, som både påvirker sine nye omgivelser med sin eksuberante optimisme og blir litt påvirket selv også.

Nyt denne!

31/5 ROLE MODELS

Her er enda en komedie i Apatow-stil. Denne er grei, men ikke så veldig minneverdig. Vi kjenner igjen Paul Rudd, Sean William Scott og Elisabeth Banks fra utallige lignende komedier.

To umodne karer må tjene samfunnsstraff ved å ta seg av barn som har litt dårlig oppbacking hjemme - en svart, liten gutt med et autoritetsproblem og en blek tenåring som er helfrelst på rollespill.

Og det er slutten med rollespillet som er det artigste i filmen. Den er spennende og litt rørende. Og veldig hyggelig. Harmløs moro.

30/5 RELIGULOUS

Komikeren Bill Maher er 50% jøde og 50% katolsk. Tilsammen blir det 100 % tvilende. Hans misjon i denne personfokuserte "dokumentaren" er å spre tvil og peke på feil i alle religionene han rekker over.

Vi rekker innom kristendommen, islam, scientologi og mormonerne - de religionene som er mest aktuelle for en amerikaner. Vi besøker blant annet "The Holy Land Experience" i Florida, der de har gjenskapt Israel som en fornøyelsespark med mening. Vi treffer kreasjonister og aktivister, avhoppere og menigmann. Maher snakker med alle og provoserer de fleste.

Dokumentarer en hele tiden interessant, men hvor seriøs den er, er en annen sak. Den er så subjektiv at man lurer på hvordan de har klippet i filmen, hva de ikke har med. Det samme gjaldt jo regissørens forrige film, om enn på et helt annet nivå. BORAT handlet også om å involvere mennesker i filmens underholdende univers. Maher sparer ikke på kruttet, så hvis du ikke lar deg støte veldig lett, og du er interessert i religion, anbefales dette. En salig blanding av sakralt og sekulært.

Bill Maher møter Jesus (endelig).

29/5 MY NEIGHBOR TOTORO

Totoro er øyensynlig skogens vokter. Han sover mest, eller ser fullstendig mongo ut, som om han ikke aner hva som foregår. Hvorfor denne filmen er så elsket, overgår min fatteevne. Animasjonen er nydelig, men historien har lite handling - filmen består mest av løping og skriking i skogen, man mister og finner hverandre.

Det er anime-kongen Miyazaki som står bak, så forventningene er høye. Men det er noe med kulturen som skaper distanse. Utlendinger følger sikkert det samme når de ser norske filmer.

Altså: To jenter og far flytter ut på landet. Mor er på sykehus, uvisst av hvilken grunn. Den minste jenta kjeder seg fordi hun ikke får gå på skolen, så hun krabber inn i en åpning i hekken og ramler oppå den sovende Totoro.

Det er flere ALICE I EVENTYRLAND-referanser her, og jeg likte spesielt godt kattebussen. Skikkelig absurd.