I am Legend

Jeg er så lei av zombier! Og jeg har ikke en gang sett de fleste klassikerne. Ex-menneskene er alltid like: bleke, ekle, skrikende, siklende og hyper-raske. Sist så vi det i 28 days later og oppfølgeren 28 Weeks Later, filmer som forøvrig minner ALTFOR mye om den aktuelle dystopiske sci-fi-storfilmen med Will Smith ved roret.

Smith er alene i New York, hans “Ground Zero”, etter at hele mennesketheten har blitt utryddet av et virus som ironisk nok utviklet seg fra en kur mot kreft. Som vanlig advares det litt mot vitenskapen, men denne gangen er det egentlig minimalt med samfunnskritikk. Det filmen scorer på er atmosfære. Will Smnith er ”Ånden som går” gjennom byen med sin trofaste ”Ulv” ved sin side. Hvordan klarer han å holde ensomheten på avstand? Hvordan makter han å beholde likevekten? Dette er interessante tema, og slutten er passende, om enn klisjefylt (har du sett Armageddon?), men filmen som helhet blir litt intetesigende.

3:10 til Yuma

Det er sjelden jeg blir begeistret for en western, men 3:10 til Yuma sugde meg inn fra første øyeblikk. Med to av de mest volatile mannlige skuespillerne for tiden, skulle det også bare mangle. Morsomt er det også at begge er kjent for å ha manglende sans for humor. Her møtes de ihvertfall, i dørgende seriøs moralsk kamp, som glir over i buddy-territorium på en overraskende gripende måte.

Crowe får sjansen til å sjarmere og sjokkere som revolvermannen Ben Wade, mens Bale er den skadeskutte bonden (og skarpskyteren) som vil gjøre det rette overfor familien og loven. Foto og komposisjon er nydelig gjennomført – vi kommer uvanlig nær på karakterene og handlingen, det rister i svingene på dilligencen.

Nestlederen i Crowes gjeng, Ben Foster, er utsøkt campy og sadistisk på samme tid – hver gang han åpner munnen, holder vi pusten.Legg til en birolle av Peter Fonda og du kan ikke be om stort mer.

Simpsons - kunne vært en bedre movie

For en hardbarka fan av tegneserien gjennom 15 år er det veldig merkelig å plutselig se de gule figurene overalt i byen, ja, i alle land jeg befinner meg. De har ikke spart på reklamebudsjettet!

Og i mine øyne har filmen lyktes før jeg ser den på lerretet.

Men når jeg nå har sett den, og det har gått noen timer siden pulsen har lagt seg, har jeg en innvending:

Historien burde vært bedre. Simpsons er et ensemble, og derfor mener jeg de burde brukt det mer og kanskje lagd en slags SHORT CUTS-liknende ensemble-film. Det vi så nå har vi sett altfor ofte før, med Homer som driter seg ut. Bifigurene fikk liten spilletid. Det var litt som i den nye HARRY POTTER-filmen, det de fleste får noen replikker hver. Jeg savner alle selv om alle er med...

Flanders som far til Bart har vi også sett før.

Og en slags parodi på katastrofefilmer er unødvendig. Fortell deres egen historie.

Musikken er som alltid herlig, med en POTTER-inspirert parodi.

De små gagsene underveis er bra.

Og filmen er flere hakk over alt annet som vises denne sommeren.

Gå og se den, så satser vi på at den neste blir bedre.

Bergman

De fleste har vel fått med seg at den svenske filmregissøren Ingmar Bergman døde for en kort stund siden. Han var nok den mest markante kulturpersonlighet i Sverige etter Astrid Lindgren. Det hun gjorde for å få barn glade, gjorde Bergman for å få voksne til å gå inn i sine depressive sinn og kanskje hente ut noe godt.

Den beste filmen hans jeg har sett, heter SMULTRONSTÄLLET, eller WILD STRAWBERRIES på engelsk. Hovedpersonen er en gammel mann som foretar en reise til noen i familien samtidig som han tenker tilbake på barndommen og minner derfra. Det blir altså en reise i flere retninger. Filmen er forsiktig, tempoet er rolig, men den har så mye: eleganse, kjærlighet, vennskap og humor. Spesielt for oss som skjønner svensk, vil vi plukke opp de morsomme nyansene i det som sies. Jeg så den sammen med noen amerikanere, og de lo ikke så mye som meg. De satt der, tause og alvorlige. Det er vanskeligere å le når det ikke er bakrunnslatter selvfølgelig...

Så unn deg denne Bergman-klassikeren om det er den eneste filmen hans du kommer til å se.

Ellers er FANNY OG ALEXANDER et bra sted å starte; en familiesåpe fra gamle dager.

Look Both Ways

Alvorlig gledesspreder

Regi: Sarah Watt
Med: Justine Clarke, William McInnes
Land: Australia

Jeg har nettopp vaklet ut i solskinnet etter en 3 dagers filmdvale – 11 filmers opplevelser rikere. Den beste filmen var den australske Look Both Ways – en oppløftende film om kreft, ulykker, sykdom og død.En glohet helg i en Australsk småby. Mediebildet er preget av en grusom togulykke med titalls døde og mange flere skadede. Filmen går aldri inn på denne, men viser oss et miniatyrbilde av en ulykkes konsekvenser ved å presentere en miniulykke der en mann blir drept. Vi får se konsekvensene for flere av de involverte - pressen, kjæresten, lokomotivføreren – og hvordan det påvirker dem og deres nærmeste. Denne lille ulykken som knapt nok får en notis i de store avisene er som en stein i vannet – filmen følger ringene som sprer seg utover.

Det er spesielt to personer vi følger tett: Meryl Leigh (som i ”…gently down the stream”) er en litt ensom, nevrotisk kunstner med skrekkfantasier om hva som kan skje rundt neste sving med henne og andre. Det verste skjer når hun blir vitne til togulykken der mannen blir drept. Men livet er for komplekst til å forutsees og det kommer alltid noe godt ut av det vonde. På ulykkesstedet treffer hun pressefotografen Nick som på sin side nettopp har fått vite at han har kreft. De møtes flere ganger, og snart utvikler det seg.

Regissør Watt har laget en spesiell film med en var og skjør atmosfære. Filmen minner litt om ensemble-filmer som Magnolia og Crash i og med at flere scener er stemningsmontasjer der vi sveiper innom alle personene og ser hvordan det går med dem. Men hovedvekten er hele tiden på Meryl og Nick, og vi gleder oss alltid til å vende tilbake til dem.

Samtidig bruker Watt noen geniale grep: Fantasiene til Meryl er små tegneserier som rettferdiggjøres ved at hun er kunstner. Samtidig er det en lur måte å unngå unvødvendig voldsbruk der fantasiene handler om jordskjelv og haimåltider. Disse scenene tar oss med inn i Meryls verden slik at vi kan forstå henne bedre.Et siste trekk er raske fotomontasjer slik vi så det i Lola Rennt, tyske Tykwers gjennombruddsfilm. Mye blir sagt på kort tid, og det visuelle teller like mye som det narrative. Jeg kunne sagt mye mer, men denne filmen sitter som et skudd. Den er ikke ubehagelig, snarere tvert i mot: Den gir oss litt mer tro på menneskene i en verden som kan være temmelig grusom.

Taffeltanker

For tidligere artikler om film og andre tanker og småplukk, se min andre blogg Taffeltanker.