29/5 MY NEIGHBOR TOTORO

Totoro er øyensynlig skogens vokter. Han sover mest, eller ser fullstendig mongo ut, som om han ikke aner hva som foregår. Hvorfor denne filmen er så elsket, overgår min fatteevne. Animasjonen er nydelig, men historien har lite handling - filmen består mest av løping og skriking i skogen, man mister og finner hverandre.

Det er anime-kongen Miyazaki som står bak, så forventningene er høye. Men det er noe med kulturen som skaper distanse. Utlendinger følger sikkert det samme når de ser norske filmer.

Altså: To jenter og far flytter ut på landet. Mor er på sykehus, uvisst av hvilken grunn. Den minste jenta kjeder seg fordi hun ikke får gå på skolen, så hun krabber inn i en åpning i hekken og ramler oppå den sovende Totoro.

Det er flere ALICE I EVENTYRLAND-referanser her, og jeg likte spesielt godt kattebussen. Skikkelig absurd.

28/5 GEORGE WASHINGTON

"All I know is I wanna be the strongest man in the world sometimes."

Dette var litt av en opplevelse! Halvveis ut i filmen, kjedet jeg meg litt, etter en poetisk åpning der en fattig småby er skildret i detalj i fantastiske nærbilder. I mellom denne skildringen er vi midt oppe i samtaler - samtaler mellom arbeidere, i en vennegjeng, blant de svarte jentene. Det virker litt planløst, usammenhengende. Og siden alle skuespillerne er ukjente, kan det virke som en rotete dokumentar.

Men så skjer det noe. Noe vondt. Så skjer det noe godt. Og så stakes kursen ut for hovedpersonen George. Han vil bety noe her i verden. Han vil sette spor etter seg.

Det handler om identitet, ungdom og det å finne håp i de mest håpløse situasjoner. Filmen vokser og forandrer seg med Georges nyfunne håp. Og den vokser inne i deg.

Dette er min første film av den mye omtalte indie-regissøren David Gordon Green, som nettopp ble kommers og lagde stoner-komedien PINEAPPLE EXPRESS. Men nå ble jeg nysgjerrig på de andre filmene hans!

27/5 THE LADY EVE (1941)

Barbara Stanwyck leker med en ung Henry Fonda i komedien THE LADY EVE. Filmen veksler mellom forstillelse og forelskels så man blir rent svimmel. Dessverre virker humoren litt utdatert og treffer i hvert fall ikke meg. Det er en sjarmerende liten historie, men den utmerker seg ikke. Regissør Preston Sturges lagde SULLIVAN'S TRAVELS i samme år; jeg foretrekker den.

26/5 YOU'RE WELCOME, AMERICA. A FINAL NIGHT WITH GEORGE W. BUSH

Will Ferrell er ikke skvetten. For å feire alt stoffet komikerne har fått av stakkars ex-president George Bush jr, dedikerte han like godt et helt show til mannen. Så her får vi 1 1/2 time med Ferrell som Bush.

Og mye funker. Ved å ta utgangspunkt i fakta og kanskje pynte litt her og der, får vi en gjennomgang av hele livet og spesielt presidentgjerningen til Bush. Han blir hovedsakelig portrettert som en frat boy, en som alltid har vært den mest populære i gjengen. Med en sånn innstilling til politikken, blir det mest fokus på ytre enn indre kvaliteter. En super scene er når han nettopp har blitt president og forvirret innser at han må ta stilling til hundrevis av vanskelige anliggender.

Heldigvis er det nå overlatt til, som Bush (Ferrell) sier det, "the Tiger Woods-guy".

25/5 JIMMY NEUTRON

"I may be small, but I've got a big brain."

JIMMY NEUTRON virket overraskende energisk og oppfinnsom. Hovedperson Jimmy er helt hinsides når det gjelder oppfinnelser (på nivå med WALLACE & GROMIT), og la det være sagt: Realisme har lite med dette å gjøre. Men filmen har morsomme gags og en del overraskende spenstig dialog.

Jeg er litt lei av at veldig mange av disse animerte filmene ender med alien-invasjoner - tenk på CHICKEN LITTLE, MONSTERS VS. ALIENS, MILO & STICH, så første akt fungerte best i mine øyne.

For dem som ha en seriøs behandling av filmens temaer - aliens, krig og vekslevoksne genier, anbefales Orson Scott Cards roman ENDER'S GAME på det sterkeste.

24/5 MENN SOM HATER KVINNER

Det er lenge siden jeg har sett noe så sadistisk som enkelte scener i denne filmen. MENN SOM HATER KVINNER er en seriemorderkrim, med onde mordere, interessante detektiver og enkelte grøsser-elementer. Sånt passer best på TV-skjermen, spør du meg. Jeg vil ikke ha det klint opp i trynet på en 10 meters vegg.

Filmen bruker tid på å bygge seg opp, 1. akt er litt treig. Og selv om det er Lisbeth Salander som en den handlekraftige og som sitter i forgrunnen på plakaten, er det Mikael Blomkvist som er hovedpersonen. Hun er den gåtefulle, skadeskutte, men kompromissløse drivkraften - og du har sjelden sett en liknende detektiv.

Men bortsett fra karakterene var dette standard krim. Ingen grunn til å løpe mann av huse.

23/5 INKHEART

Noen få ganger fungerer en fantasy-film. Det er ikke ofte. Men når det skjer, blir den et kjært minne du ofte vender tilbake til. Her er mine klassikere:

1. THE PRINCESS BRIDE

2. LABYRINTH

Disse to er udødelige og utilnærmelige. Noen flere kan passere under tvil:

3. WILLOW

4. LADYHAWKE

Når man ser disse filmene i en mottakelig alder, vil aldri noen fantasy-filmer rekke dem til knærne. STARDUST prøvde, men tryna i sin egen pariodisering, THE GOLDEN COMPASS var herlig, men får ikke de nødvendige oppfølgerne.

Men her kommer INKHEART, og det funker som bare det.

Det handler om ordets og fortellingens makt. Brendan Fraser er "Silvertongue" fordi det han leser høyt blir virkelig. Men når noe fremmed dukker opp i vår verden, må det erstattes med noe fra oss. Kona forsvinner inn i et eventyr og noen figurer derfra blir skipbrudne i vår.

Så det spesielle er at dette er fantasy i vår verden - ikke i et middelaldersk eventyrland. Det er humor, spenning, dramatikk og romantikk nok til å engasjere den mest blaserte (les: meg).

Dette er eventyr på sitt beste. Om å skrive, om å skape.

PS: Hovedskurken blir spilt av Gollum selv - Andy Serkis! Ellers møter vi et stjernelag: Jim Broadbent, Helen Mirren, eventyr-kongen Brendan Fraser, Paul Bettany (som drømmer om å finne tilbake til sin eventyrkone, spilt i to scener av hans virkelige kone, fantasy-dronning Jennifer Connelly (LABYRINTH))!

22/5 NIGHT AT THE MUSEUM

Film nr. 2 kommer snart, så da var det greit å se hva jeg hadde gått glipp av. Dette er en barnefilm, og selve rammefortellingen her er så banal og kjedelig at jeg skrudde av filmen første gang jeg prøvde å se den, før moroa begynte.

For det er mye moro her, og det foregår på museet. Om natten våkner nemlig alt og alle på New Yorks Museum of Natural History til live på grunn av en magisk egyptisk gulltavle. Plutselig vrimler det av dyr og historiske personer i en salig røre. Det er kjempegøy. Robin Williams er Teddy Roosevelt, Owen Wilson cowboyen Jedediah, den uforlignelige Steve Coogan den romerske hærfører Octavius. Vi møter hunnerkongen Atilla, indianerjenta Sacajawea, Columbus i bronse, en logrende Tyrannosaurus Rex osv osv.

Glem handling. Glem realisme. Nyt det eventyrlige rotet.

21/5 STAR TREK

J.J. Abrams har skapt et fartsfylt eventyr i den nye STAR TREK, men noe av kjernen er borte - pleier det ikke å være et budskap, noe å lære om fred eller medmenneskelighet? Det er lite innhold i så måte, men det tenker du ikke på når filmen står på, for det går fort i svingene.

Både Chris Pine og Zachary Quinto er fremragende som henholdsvis Kirk og Spock. Bare lukk øynene når mørkemann Eric Bana kommer på skjermen og ser sint ut. Huffameg.

Hvorfor i all verden er den lille, rare skapningen til Scotty tatt med? Omtrent like ille som Jar Jar Binks.

Selv posteren har likheter med sommerkonkurrenten WOLVERINE (etter min mening en bedre film).

20/5 THE HUNT FOR GOLLUM

Lengter du tilbake til Middle Earth-universet? Her er 34 ekstra minutter med orker, pene landskap, filosofiske betraktninger og mye skjegg. Men ingen hobbiter.

THE HUNT FOR GOLLUM er en fan-film som ligger gratis tilgjengelig på nettet. Som amatør-produksjon er den imponerende. Selve universet er prikkfritt ivaretatt og til og med Gollum fremstår slik vi forventer. Dette blir dessverre også mitt ankepunkt: Mange av scenene ligger så tett opptil original-filmene at du føler du har sett dette før, bare med andre (og bedre) skuespillere. Eks: Gollum som fisker er filmet i fugleperspektiv, akkurat på samme måte som vi har sett før.

Montasjene er imponerende - da suger filmen meg inn.

19/5 ANVIL - THE STORY OF ANVIL

Filmen om rockebandet Anvil er både pinlig, interessant og trist på samme tid. Gutta har nå blitt over 50 år, og de lever fortsatt med drømmen om å slå igjennom. De var på nippet, men nå, med deres 13 album, går det på stumpene løs. De har nok talent, men så mye sosial intelligens vet jeg ikke om de har.

*En ukrainsk manager som nesten ikke snakker engelsk organiserer europatouren deres.

*De spiller sangen 666 i bryllupet til gitaristen, og vi ser småbarna holder seg for ørene.

Noen tankekors:

Det er en fan som har laget filmen.

Tittelen er unødvendig repeterende.

Men slutten er hyggelig, der de får oppleve fenomenet "Big in Japan".

Bandet er det nærmeste man kommer Spinal Tap i virkeligheten. Og filmskaperne vet det:
1) Produsenten skrur vulumet til 11!
2) De drar til Stonehenge og filosoferer.
3) Og dette er virkelig: Trommisen heter Robb Reiner (Rob Reiner = regissør av THIS IS SPINAL TAP.) Er det mulig?

18/5 THE RED SHOES

Ballettfilmen THE RED SHOES er min første Powell/Pressburger-film, dette teamet fra England som lagde mange klassikere under krigen og framover.

THE RED SHOES er i farger, det er rødt hår og røde sko, og er en ballettfilm med tema som kunst vs. kjærlighet og sjalusi. Filmen er vittig og dramatisk, med herlig dialog (sjefen Mr. Lermontov spesielt) og mye ballett. Den gir oss et mye bedre innblikk i å skape en oppsetning enn 42ND STREET som jeg nettopp så.

Historien er basert på H.C. Andersens eventyr, men de "moderniserer" det og legger inn en forestilling om eventyret i filmen. Fiffig.

Men den store konflikten blir litt oppkonstruert og melodramatisk siden det hele kan unngås med litt mindre stolthet fra partene.

17/5 VISKNINGAR OCH ROP

"Så stilnar visnkningarna och ropen."

For en tålmodighetsprøve!

Her er det gråt og lidelse i nærbilde. Plutselig har deilige Petra fra Sommarnattens Leende blitt en hulkende kvinne med rødsprengte øyelokk.

Det er 3 søstre i et ærverdig herskapshus. Veggene er røde, røde, røde. Det samme er gjennomgangstonen - alle overgangene osv. Det gir en blodig, innestengt følelse.

Men dette var for traurig!

Tk: 2

16/5 THE VERDICT

Regissør Sidney Lumet fant en gullåre på 70-tallet med filmer som SERPICO (som jeg så for en uke siden), DOG DAY AFTERNOON og NETWORK. Han har også laget 12 ANGRY MEN (1957), kanskje det beste jurydramaet noensinne. 25 år senere laget han THE VERDICT (1982), et nytt rettssalsdrama, denne gangen med fokus på en forfyllet forsvarsadvokat. Paul Newman glitrer i rollen som en skitten, avdanket "ambulance chaser", men filmen i sin helhet er mørk og dyster. Det gjelder innhold og form. I motsetning til andre slike filmer, er det en alvorlig tone av realisme hele veien - selv lyspunktene kommer så overraskende og uten fanfare at det nesten er vanskelig å feire dem.

Dette er en mann med alle mot seg, inklusive seg selv. Men hva får han igjen?

Litt dystert for min smak.

TK: 3

15/5 42ND STREET (1933)

42ND STREET handler om å lage en musikal, men den føles litt gammel (fordi den er gammel). Det er mye skriking fra regissøren og det er litt kjærlighetsintriger og noen fine sang- og dansenumre. Det er underlig å se Ginger Rogers i en liten rolle som en underlig skrue, en danserinne som går med monokkel og later som hun er britisk, to år før hun fant Fred Astaire og lagde TOP HAT.

Filmen viser hvordan Busby Berkeley-musikalene så ut, før de hadde noen sammenhengende historie - dans og sang, dagen lang.

14/5 CORALINE

Min første 3D-opplevelse.

Det er litt irriterende med briller på hodet, og man kan få litt vondt i hodet fordi det er uvant.

Men når filmen er bra, glemmer man fort det.

Det gir en ekstra dybde, og jeg lar med forbløffe hver gang et insekt surrer ute i rommet, kommer flaksende forbi.

CORALINE er nok den mest vellykkede Neil Gaiman-adaptasjonen til nå, selv om ikke alt funker. Det er noe sært over universet til Gaiman som sannsynligvis er best overlatt til hver enkelts egen fantasi. Men når det er sagt, er ideen om en parallell verden, der gresset er grønnere, veldig god, fordi det er noe alle kan kjenne seg igjen i.

Det tar en liten stund før karakterene setter seg, før vi humoren begynner å funke. Det må være morsomt og rart, ikke kun rart. Jeg satte spesielt pris på faren, med den lange halsen. Dessuten var det veldig spennende på slutten, og bruken av hvitt i der alt rakner og selve edderkoppnettscenen var herlige.

Tk: 4

13/5 X-MEN ORIGINS: WOLVERINE

Jeg har alltid likt X-MEN-filmene. De har et menneskelig tilsnitt, de har karakterer man blir glad i, og de har et stort univers med mye å spille på. Det er ikke bare Batman eller Superman, men en hel skokk med superhelter, og tematikken kan tolkes til å gjelde alle som er annerledes, det kan gjelde alt fra innvandring til kloning.

Så er WOLVERINE noe bra? Å ja! Den er heidundrandes bra, dog en smule forvirrende innimellom. Liev Schreiber er rå og dyrisk som Wolverine's mørkere bror Sabretooth, og vi blir introdusert for mange nye karakterer, som Gambit og Deadpool.

Regissøren av TSOTSI, Gavin Hood, gir dette en ekstra dramatisk driv.

Ikke mer å si. Gå og nyt litt action-eventyr.

Tk: 5

12/5 SOMMARNATTENS LEENDE

"Jeg kan tolerere at min hustru bedrar meg. Men rører noen min elskerinne, blir jeg en tiger!"

På et lite Bergman-kick, så jeg gikk løs på svart-hvite SOMMARNATTENS LEENDE fra 1955. Det var en søt og sjarmerende komedie som virket litt forut for sin tid i dristighet. Oscar Wilde ville vært bekjent av flere av replikkvekslingene og alvoret ligget på lur bak fasaden - du føler deg aldri helt trygg. Filmen handler om advokat Ederman, hans (meget) unge, dydige hustru, hennes rake motsetning, tjenestepiken Petra, skuespillerinnen Desiree samt en herlig dobbeltmoralsk baron med en underbar skarring på r'ene.

Tk: 5

11/5 HÖSTSONATEN

Litt mer seriøst i dag. Ingmar Bergman.

Jeg vil kalle HÖSTSONATENs sjanger "kammerskrekk" - det er et lite drama fylt med bitre mennesker og vonde skjebner. Litt gøy er det også å høre Ingrid Bergman (ikke i slekt med regissøren) snakke svensk.

Liv Ullmann spiller en forsiktig kvinne som har blitt dominert og underkuet av den dominerende, selvopptatte pianist-moren sin. Vi får hele historien i løpet av en lang og beruset natt. Moren er på besøk på prestegården på landsbyga der Liv Ullmann bor med mannen sin, presten.

Sakte og traurig, men du blir revet med av de voldsomme avsløringene og den indre spenningen som brister ut av Ullmann.

Opptakene er forresten gjort i Norge.

Tk: 5

10/5 SERPICO

Al Pacino har gjort mange uforglemmelige rollefigurer, de fleste tøffe, mange rå og hensynsløse, men få som undercover cop Serpico. Den norske undertittelen til SERPICO, "den siste ærlige purk", sier alt om denne filmen. En ung Pacino får hele New Yorks politidistrikt mot seg når han bestemmer seg for å beskjempe korrupsjonen i politiet. Verd å se bare for alle kostymene til Pacino.

Laget det året jeg ble født!

Tk: 5