7/12 SYKKELTYVENE

Det er en utbredt misforståelse om tittelen på denne italienske neorealistiske perlen fra 1948. Til og med Mattis Øybø kaller filmen "Sykkeltyven" i sin roman fra 2009, KARIN OG KAREEM, som handler om filmskapere og -entusiaster. Men filmen heter SYKKELTYVENE, og det ligger en vesensforskjell her. For filmen viser oss at alle, selv de hederligste, kan bli tyver, kan bli forbrytere. Filmen handler om at vi må prøve å forstå HVORFOR noen blir en tyv, hvilke forhold og grunner som ligger bak. Da skiftes fokus fra en enkelthendelse til situasjonen i et helt samfunn.

Vi er i etterkrigstidens Italia og de fleste sliter med å få endene til å møtes. Vår helt får en jobb som plakatklistrer. Han kan nå forsørge familien sin. Lykke! Det er ett problem: han må ha sykkel, ellers får han ikke jobben.

Filmens handling går over bare en dag, og vi får møte mange personer og samfunnslag. Selve historien er bare et påskudd for å vise oss situasjonen akkurat i denne perioden. Men historien griper, den også.

SYKKELTYVENE lå lenge på kritikeres topp 5-liste. Den har sunket litt, men den står fortsatt soms en påle i filmhistorien, med direkte linje til dogme-filmene og den nye mumblecore-bevegelsen i USA (WENDY OG LUCY, anmeldt tidligere, er vel egentlig en moderne versjon av SYKKELTYVENE.)