29/5 MY NEIGHBOR TOTORO

Totoro er øyensynlig skogens vokter. Han sover mest, eller ser fullstendig mongo ut, som om han ikke aner hva som foregår. Hvorfor denne filmen er så elsket, overgår min fatteevne. Animasjonen er nydelig, men historien har lite handling - filmen består mest av løping og skriking i skogen, man mister og finner hverandre.

Det er anime-kongen Miyazaki som står bak, så forventningene er høye. Men det er noe med kulturen som skaper distanse. Utlendinger følger sikkert det samme når de ser norske filmer.

Altså: To jenter og far flytter ut på landet. Mor er på sykehus, uvisst av hvilken grunn. Den minste jenta kjeder seg fordi hun ikke får gå på skolen, så hun krabber inn i en åpning i hekken og ramler oppå den sovende Totoro.

Det er flere ALICE I EVENTYRLAND-referanser her, og jeg likte spesielt godt kattebussen. Skikkelig absurd.

28/5 GEORGE WASHINGTON

"All I know is I wanna be the strongest man in the world sometimes."

Dette var litt av en opplevelse! Halvveis ut i filmen, kjedet jeg meg litt, etter en poetisk åpning der en fattig småby er skildret i detalj i fantastiske nærbilder. I mellom denne skildringen er vi midt oppe i samtaler - samtaler mellom arbeidere, i en vennegjeng, blant de svarte jentene. Det virker litt planløst, usammenhengende. Og siden alle skuespillerne er ukjente, kan det virke som en rotete dokumentar.

Men så skjer det noe. Noe vondt. Så skjer det noe godt. Og så stakes kursen ut for hovedpersonen George. Han vil bety noe her i verden. Han vil sette spor etter seg.

Det handler om identitet, ungdom og det å finne håp i de mest håpløse situasjoner. Filmen vokser og forandrer seg med Georges nyfunne håp. Og den vokser inne i deg.

Dette er min første film av den mye omtalte indie-regissøren David Gordon Green, som nettopp ble kommers og lagde stoner-komedien PINEAPPLE EXPRESS. Men nå ble jeg nysgjerrig på de andre filmene hans!

27/5 THE LADY EVE (1941)

Barbara Stanwyck leker med en ung Henry Fonda i komedien THE LADY EVE. Filmen veksler mellom forstillelse og forelskels så man blir rent svimmel. Dessverre virker humoren litt utdatert og treffer i hvert fall ikke meg. Det er en sjarmerende liten historie, men den utmerker seg ikke. Regissør Preston Sturges lagde SULLIVAN'S TRAVELS i samme år; jeg foretrekker den.

26/5 YOU'RE WELCOME, AMERICA. A FINAL NIGHT WITH GEORGE W. BUSH

Will Ferrell er ikke skvetten. For å feire alt stoffet komikerne har fått av stakkars ex-president George Bush jr, dedikerte han like godt et helt show til mannen. Så her får vi 1 1/2 time med Ferrell som Bush.

Og mye funker. Ved å ta utgangspunkt i fakta og kanskje pynte litt her og der, får vi en gjennomgang av hele livet og spesielt presidentgjerningen til Bush. Han blir hovedsakelig portrettert som en frat boy, en som alltid har vært den mest populære i gjengen. Med en sånn innstilling til politikken, blir det mest fokus på ytre enn indre kvaliteter. En super scene er når han nettopp har blitt president og forvirret innser at han må ta stilling til hundrevis av vanskelige anliggender.

Heldigvis er det nå overlatt til, som Bush (Ferrell) sier det, "the Tiger Woods-guy".

25/5 JIMMY NEUTRON

"I may be small, but I've got a big brain."

JIMMY NEUTRON virket overraskende energisk og oppfinnsom. Hovedperson Jimmy er helt hinsides når det gjelder oppfinnelser (på nivå med WALLACE & GROMIT), og la det være sagt: Realisme har lite med dette å gjøre. Men filmen har morsomme gags og en del overraskende spenstig dialog.

Jeg er litt lei av at veldig mange av disse animerte filmene ender med alien-invasjoner - tenk på CHICKEN LITTLE, MONSTERS VS. ALIENS, MILO & STICH, så første akt fungerte best i mine øyne.

For dem som ha en seriøs behandling av filmens temaer - aliens, krig og vekslevoksne genier, anbefales Orson Scott Cards roman ENDER'S GAME på det sterkeste.

24/5 MENN SOM HATER KVINNER

Det er lenge siden jeg har sett noe så sadistisk som enkelte scener i denne filmen. MENN SOM HATER KVINNER er en seriemorderkrim, med onde mordere, interessante detektiver og enkelte grøsser-elementer. Sånt passer best på TV-skjermen, spør du meg. Jeg vil ikke ha det klint opp i trynet på en 10 meters vegg.

Filmen bruker tid på å bygge seg opp, 1. akt er litt treig. Og selv om det er Lisbeth Salander som en den handlekraftige og som sitter i forgrunnen på plakaten, er det Mikael Blomkvist som er hovedpersonen. Hun er den gåtefulle, skadeskutte, men kompromissløse drivkraften - og du har sjelden sett en liknende detektiv.

Men bortsett fra karakterene var dette standard krim. Ingen grunn til å løpe mann av huse.

23/5 INKHEART

Noen få ganger fungerer en fantasy-film. Det er ikke ofte. Men når det skjer, blir den et kjært minne du ofte vender tilbake til. Her er mine klassikere:

1. THE PRINCESS BRIDE

2. LABYRINTH

Disse to er udødelige og utilnærmelige. Noen flere kan passere under tvil:

3. WILLOW

4. LADYHAWKE

Når man ser disse filmene i en mottakelig alder, vil aldri noen fantasy-filmer rekke dem til knærne. STARDUST prøvde, men tryna i sin egen pariodisering, THE GOLDEN COMPASS var herlig, men får ikke de nødvendige oppfølgerne.

Men her kommer INKHEART, og det funker som bare det.

Det handler om ordets og fortellingens makt. Brendan Fraser er "Silvertongue" fordi det han leser høyt blir virkelig. Men når noe fremmed dukker opp i vår verden, må det erstattes med noe fra oss. Kona forsvinner inn i et eventyr og noen figurer derfra blir skipbrudne i vår.

Så det spesielle er at dette er fantasy i vår verden - ikke i et middelaldersk eventyrland. Det er humor, spenning, dramatikk og romantikk nok til å engasjere den mest blaserte (les: meg).

Dette er eventyr på sitt beste. Om å skrive, om å skape.

PS: Hovedskurken blir spilt av Gollum selv - Andy Serkis! Ellers møter vi et stjernelag: Jim Broadbent, Helen Mirren, eventyr-kongen Brendan Fraser, Paul Bettany (som drømmer om å finne tilbake til sin eventyrkone, spilt i to scener av hans virkelige kone, fantasy-dronning Jennifer Connelly (LABYRINTH))!

22/5 NIGHT AT THE MUSEUM

Film nr. 2 kommer snart, så da var det greit å se hva jeg hadde gått glipp av. Dette er en barnefilm, og selve rammefortellingen her er så banal og kjedelig at jeg skrudde av filmen første gang jeg prøvde å se den, før moroa begynte.

For det er mye moro her, og det foregår på museet. Om natten våkner nemlig alt og alle på New Yorks Museum of Natural History til live på grunn av en magisk egyptisk gulltavle. Plutselig vrimler det av dyr og historiske personer i en salig røre. Det er kjempegøy. Robin Williams er Teddy Roosevelt, Owen Wilson cowboyen Jedediah, den uforlignelige Steve Coogan den romerske hærfører Octavius. Vi møter hunnerkongen Atilla, indianerjenta Sacajawea, Columbus i bronse, en logrende Tyrannosaurus Rex osv osv.

Glem handling. Glem realisme. Nyt det eventyrlige rotet.

21/5 STAR TREK

J.J. Abrams har skapt et fartsfylt eventyr i den nye STAR TREK, men noe av kjernen er borte - pleier det ikke å være et budskap, noe å lære om fred eller medmenneskelighet? Det er lite innhold i så måte, men det tenker du ikke på når filmen står på, for det går fort i svingene.

Både Chris Pine og Zachary Quinto er fremragende som henholdsvis Kirk og Spock. Bare lukk øynene når mørkemann Eric Bana kommer på skjermen og ser sint ut. Huffameg.

Hvorfor i all verden er den lille, rare skapningen til Scotty tatt med? Omtrent like ille som Jar Jar Binks.

Selv posteren har likheter med sommerkonkurrenten WOLVERINE (etter min mening en bedre film).

20/5 THE HUNT FOR GOLLUM

Lengter du tilbake til Middle Earth-universet? Her er 34 ekstra minutter med orker, pene landskap, filosofiske betraktninger og mye skjegg. Men ingen hobbiter.

THE HUNT FOR GOLLUM er en fan-film som ligger gratis tilgjengelig på nettet. Som amatør-produksjon er den imponerende. Selve universet er prikkfritt ivaretatt og til og med Gollum fremstår slik vi forventer. Dette blir dessverre også mitt ankepunkt: Mange av scenene ligger så tett opptil original-filmene at du føler du har sett dette før, bare med andre (og bedre) skuespillere. Eks: Gollum som fisker er filmet i fugleperspektiv, akkurat på samme måte som vi har sett før.

Montasjene er imponerende - da suger filmen meg inn.

19/5 ANVIL - THE STORY OF ANVIL

Filmen om rockebandet Anvil er både pinlig, interessant og trist på samme tid. Gutta har nå blitt over 50 år, og de lever fortsatt med drømmen om å slå igjennom. De var på nippet, men nå, med deres 13 album, går det på stumpene løs. De har nok talent, men så mye sosial intelligens vet jeg ikke om de har.

*En ukrainsk manager som nesten ikke snakker engelsk organiserer europatouren deres.

*De spiller sangen 666 i bryllupet til gitaristen, og vi ser småbarna holder seg for ørene.

Noen tankekors:

Det er en fan som har laget filmen.

Tittelen er unødvendig repeterende.

Men slutten er hyggelig, der de får oppleve fenomenet "Big in Japan".

Bandet er det nærmeste man kommer Spinal Tap i virkeligheten. Og filmskaperne vet det:
1) Produsenten skrur vulumet til 11!
2) De drar til Stonehenge og filosoferer.
3) Og dette er virkelig: Trommisen heter Robb Reiner (Rob Reiner = regissør av THIS IS SPINAL TAP.) Er det mulig?

18/5 THE RED SHOES

Ballettfilmen THE RED SHOES er min første Powell/Pressburger-film, dette teamet fra England som lagde mange klassikere under krigen og framover.

THE RED SHOES er i farger, det er rødt hår og røde sko, og er en ballettfilm med tema som kunst vs. kjærlighet og sjalusi. Filmen er vittig og dramatisk, med herlig dialog (sjefen Mr. Lermontov spesielt) og mye ballett. Den gir oss et mye bedre innblikk i å skape en oppsetning enn 42ND STREET som jeg nettopp så.

Historien er basert på H.C. Andersens eventyr, men de "moderniserer" det og legger inn en forestilling om eventyret i filmen. Fiffig.

Men den store konflikten blir litt oppkonstruert og melodramatisk siden det hele kan unngås med litt mindre stolthet fra partene.

17/5 VISKNINGAR OCH ROP

"Så stilnar visnkningarna och ropen."

For en tålmodighetsprøve!

Her er det gråt og lidelse i nærbilde. Plutselig har deilige Petra fra Sommarnattens Leende blitt en hulkende kvinne med rødsprengte øyelokk.

Det er 3 søstre i et ærverdig herskapshus. Veggene er røde, røde, røde. Det samme er gjennomgangstonen - alle overgangene osv. Det gir en blodig, innestengt følelse.

Men dette var for traurig!

Tk: 2

16/5 THE VERDICT

Regissør Sidney Lumet fant en gullåre på 70-tallet med filmer som SERPICO (som jeg så for en uke siden), DOG DAY AFTERNOON og NETWORK. Han har også laget 12 ANGRY MEN (1957), kanskje det beste jurydramaet noensinne. 25 år senere laget han THE VERDICT (1982), et nytt rettssalsdrama, denne gangen med fokus på en forfyllet forsvarsadvokat. Paul Newman glitrer i rollen som en skitten, avdanket "ambulance chaser", men filmen i sin helhet er mørk og dyster. Det gjelder innhold og form. I motsetning til andre slike filmer, er det en alvorlig tone av realisme hele veien - selv lyspunktene kommer så overraskende og uten fanfare at det nesten er vanskelig å feire dem.

Dette er en mann med alle mot seg, inklusive seg selv. Men hva får han igjen?

Litt dystert for min smak.

TK: 3

15/5 42ND STREET (1933)

42ND STREET handler om å lage en musikal, men den føles litt gammel (fordi den er gammel). Det er mye skriking fra regissøren og det er litt kjærlighetsintriger og noen fine sang- og dansenumre. Det er underlig å se Ginger Rogers i en liten rolle som en underlig skrue, en danserinne som går med monokkel og later som hun er britisk, to år før hun fant Fred Astaire og lagde TOP HAT.

Filmen viser hvordan Busby Berkeley-musikalene så ut, før de hadde noen sammenhengende historie - dans og sang, dagen lang.

14/5 CORALINE

Min første 3D-opplevelse.

Det er litt irriterende med briller på hodet, og man kan få litt vondt i hodet fordi det er uvant.

Men når filmen er bra, glemmer man fort det.

Det gir en ekstra dybde, og jeg lar med forbløffe hver gang et insekt surrer ute i rommet, kommer flaksende forbi.

CORALINE er nok den mest vellykkede Neil Gaiman-adaptasjonen til nå, selv om ikke alt funker. Det er noe sært over universet til Gaiman som sannsynligvis er best overlatt til hver enkelts egen fantasi. Men når det er sagt, er ideen om en parallell verden, der gresset er grønnere, veldig god, fordi det er noe alle kan kjenne seg igjen i.

Det tar en liten stund før karakterene setter seg, før vi humoren begynner å funke. Det må være morsomt og rart, ikke kun rart. Jeg satte spesielt pris på faren, med den lange halsen. Dessuten var det veldig spennende på slutten, og bruken av hvitt i der alt rakner og selve edderkoppnettscenen var herlige.

Tk: 4

13/5 X-MEN ORIGINS: WOLVERINE

Jeg har alltid likt X-MEN-filmene. De har et menneskelig tilsnitt, de har karakterer man blir glad i, og de har et stort univers med mye å spille på. Det er ikke bare Batman eller Superman, men en hel skokk med superhelter, og tematikken kan tolkes til å gjelde alle som er annerledes, det kan gjelde alt fra innvandring til kloning.

Så er WOLVERINE noe bra? Å ja! Den er heidundrandes bra, dog en smule forvirrende innimellom. Liev Schreiber er rå og dyrisk som Wolverine's mørkere bror Sabretooth, og vi blir introdusert for mange nye karakterer, som Gambit og Deadpool.

Regissøren av TSOTSI, Gavin Hood, gir dette en ekstra dramatisk driv.

Ikke mer å si. Gå og nyt litt action-eventyr.

Tk: 5

12/5 SOMMARNATTENS LEENDE

"Jeg kan tolerere at min hustru bedrar meg. Men rører noen min elskerinne, blir jeg en tiger!"

På et lite Bergman-kick, så jeg gikk løs på svart-hvite SOMMARNATTENS LEENDE fra 1955. Det var en søt og sjarmerende komedie som virket litt forut for sin tid i dristighet. Oscar Wilde ville vært bekjent av flere av replikkvekslingene og alvoret ligget på lur bak fasaden - du føler deg aldri helt trygg. Filmen handler om advokat Ederman, hans (meget) unge, dydige hustru, hennes rake motsetning, tjenestepiken Petra, skuespillerinnen Desiree samt en herlig dobbeltmoralsk baron med en underbar skarring på r'ene.

Tk: 5

11/5 HÖSTSONATEN

Litt mer seriøst i dag. Ingmar Bergman.

Jeg vil kalle HÖSTSONATENs sjanger "kammerskrekk" - det er et lite drama fylt med bitre mennesker og vonde skjebner. Litt gøy er det også å høre Ingrid Bergman (ikke i slekt med regissøren) snakke svensk.

Liv Ullmann spiller en forsiktig kvinne som har blitt dominert og underkuet av den dominerende, selvopptatte pianist-moren sin. Vi får hele historien i løpet av en lang og beruset natt. Moren er på besøk på prestegården på landsbyga der Liv Ullmann bor med mannen sin, presten.

Sakte og traurig, men du blir revet med av de voldsomme avsløringene og den indre spenningen som brister ut av Ullmann.

Opptakene er forresten gjort i Norge.

Tk: 5

10/5 SERPICO

Al Pacino har gjort mange uforglemmelige rollefigurer, de fleste tøffe, mange rå og hensynsløse, men få som undercover cop Serpico. Den norske undertittelen til SERPICO, "den siste ærlige purk", sier alt om denne filmen. En ung Pacino får hele New Yorks politidistrikt mot seg når han bestemmer seg for å beskjempe korrupsjonen i politiet. Verd å se bare for alle kostymene til Pacino.

Laget det året jeg ble født!

Tk: 5

9/5 32 SHORT FILMS ABOUT GLENN GOULD

Den kanadiske pianisten Glenn Gould trakk seg tilbake fra konserter i 1964 og trakk seg mer og mer innover i seg selv. Han er kjent som vår tids mest geniale klassiske pianist. Han nynnet mens han spilte.

Glenn Gould forblir en gåte, og 32 SHORT FILMS ABOUT GLENN GOULD forsøker 32 innfallsvinkler, 32 korte vignetter, til personen og gåten Gould. Filmene varierer fra animasjon til klassiske musikere som filmes mens de spilles. En skuespiller gir liv til Gould i ulike situasjoner - på telefon (han ringte venner midt på natta for å snakke), på kafe, ute i Nord-Canadas isøde. Et unikt portrett av en gåtefull mann.

8/5 THE PHANTOM OF THE OPERA

En dag jeg satte meg ned for å nyte THE PHANTOM OF THE OPERA, kom det ikke noe vakker musikk, bare folk som snakket italiensk og spilte dårlig. Det viste seg at jeg hadde satt på horror-skaperen Dario Argentos PHANTOM. Ikke noe for meg.

Nå har jeg endelig fått tak i den filmen jeg ville se - filmversjonen av musikalen, med klissete blikk, overdådige kulisser og smektende stemmer. Og den skuffet ikke, selv om det er noe urovekkende lite sjarmerende ved Patrick Wilson, jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva. Musikken er hele filmen. Men det er også alt.

7/5 THE LOOKOUT

På menyen i dag: en velsmakende thriller fra manusforfatteren av OUT OF SIGHT, en av de beste moderne komedie-noirene som er laget. Og THE LOOKOUT fungerer. Og det er nok fordi vi blir skikkelig involvert i karakterene før det braker løs. Isla Fisher, dama i filmen, forsvinner på merkelig vis ut av handlingen, men ellers er det passe mørkt. Spesielt for blinde Jeff Daniels, som er fantastisk i rollen som "samboeren" til hovepersonen, Chris Pratt (Joseph Gordon-Lewitt). Sistnevnte sliter med å fungere etter en stygg bilulykke - dette gir en ekstra dimensjon til alt som skjer. Litt MEMENTO. Litt STAY. Litt THE MACHINIST. Anbefales.

6/5 ALPHAVILLE

Hæ? Science fiction fra nybølgeregissør Jean-Luc Godard. Noe av det merkeligste jeg har sett. Ingenting blir forklart. En tøff, litt gammel fyr kommer til byen Alphaville og må dytte vekk innpåslitne damer (horer) overalt og slå fra seg både her og der. Vanskelig å få tak på plottet. Det er også mye filosofisering over semantiske ideer. Ses på eget ansvar.

5/5 L'ATALANTE

Jean Vigos klassiker fra 1934 er herlig engasjerende - den første halvtimen. Så blir det litt lite som skjer til at førsteinntrykket opprettholdes hele veien. Åpningsscenen følger en prosesjon på vandring mot elva der bruden går ombord i brudgommens elvebåt. Resten av filmen følger reisen nedover elva gjennom Frankrike. Blant manskapet på 3 finner vi en smårar sjømann med tatoveringer som har fartet verden rundt og fylt opp lugaren sin med souvenirer og memorabilia fra hele verden. Den uskyldige bruden blir fascinert av dette og av verden utenfor. Mannen hennes er ikke så lett å bli klok på, han er passiv-aggressiv, men vi antar at han elsker henne.

4/5 FRIDAY NIGHT LIGHTS

Jeg hadde hørt mye om den amerikanske fotballfilmen FRIDAY NIGHT LIGHTS på forhånd. Og noe spesielt må det være med filmen siden det også har blitt en suksessfull TV-serie av det etterpå.

Og den var fantastisk! Filmen føles som en dokumentar der den tar oss rett inn i handlingen. Filmmusikken av Explosions in the Sky binder sammen scenene og skaper en atmosfære man ikke klarer å riste av seg.

Vi er på en high school i en liten by i Texas der alt dreier seg om fotballaget og delstatsmesterskapet. Treneren (lavmælt spilt av Billy-Bob Thornton, helt motsatt av slik han ofte fremstår på lerretet) blir truet og lyyeønsket om hverandre. "Må vi flytte igjen snart, pappa", spør datteren hans etter en dårlig kamp. Vi følger spillerne og deres drøm om å få stipend til et universitet. Vi følger samholdet i laget. Vi føler spenningen i hvert eneste brun-grønne bilde.

En helt fantastisk film.

3/5 WENDY AND LUCY

En ny gruppe indie-filmskapere i USA har nylig blitt kalt neo-neo-realister. Filmene deres er enkle, handler om fattige, vanlige mennesker og deres problemer og hverdagsliv. WENDY AND LUCY er en av disse. Michelle Williams ble Oscar-nominert for rollen der hun reiser gjennom USA sammen med hunden sin Lucy og strander i en avsidesliggende by et sted i midt-vesten fordi bilen bryter sammen. Filmen er overraskende kort. Men vi føler for Lucy og håpløsheten hun føler på jakt etter et bedre liv et annet sted, kanskje Alaska.

Den amerikanske drømmen forblir en drøm i disse filmene - kanskje til og med et mareritt.

2/5 VICKY CHRISTINA BARCELONA

Er Woody Allen tilbake? Ja. I toppform? Nesten. VICKY CHRISTINA BARCELONA handler om de amerikanske jentene Vicky og Christina en sommer i Barcelona. Men det som er glitrende med filmen er spanjolene vi treffer - kunstnerne spilt av Javier Bardem og Penelope Cruz. Jeg har aldri forstått fascinasjonen for Cruz, før nå. For et fyrverkeri! Allen dveler for lenge i enkelte scener, og noen virker oppkonstruerte, men vi får virkelig følelsen av å være i Spania og Barcelona. Men mest av alt handler det om kjærlighet og hva som skal til for å få et forhold til å fungere.

1/5 THE PASSENGER

En veldig europeisk film med Jack Nicholson (dessverre) som en reporter som bytter identitet med en død mann. Michelangelo Antonioni lager ikke de enkleste filmer. BLOW UP og L'AVVENTURA er kjent som mesterverk, men de foregår ofte på det indre planet. THE PASSENGER beveget seg mellom flere europeiske storbyer, men det var ikke så greit å få tak på noen handling, eller motiver. Allikevel var det et interessant konsept, det å ønske å frigjøre seg, å bli en helt annen, og med en annen skuespiller i hovedroller kunne dette blitt stort.

Maria Schneider fra LAST TANGO IN PARIS er med, med sin kraftige aksent. Hun sjarmerer på et litt guttejente-vis.

Den siste scenen er veldig kjent, en lang tagning der kamera neste ikke beveger seg, men mye skjer utenfor bildet.

30/4 THE MISSION

Det man sitter igjen med etter å ha tørket tårene, er det nydelige foto-arbeidet, den makeløse naturen alt foregår i. Tenk bare på en av de første scenene der Jeremy Irons klatrer opp fossefallet barbeint. Da henger vi i klippeveggen sammen med ham. Ellers er det fint å se en film der misjonæren blir behandlet med respekt, der de faktisk er sympatiske og ofrer alt for de innfødte.



Jeremy Irons bruker musikk til å berolige de fiendtlige innfødte.

29/4 MRS. MINIVER

Oscar-vinner for beste film i 1941, MRS MINIVER, er det motsatte av ACE IN THE HOLE, men minst like bra. Filmen er blottet for kynisme, men er nok akkurat hva det britiske folket trengte da det blåste som verst under krigen. Alle karakterene er sjarmerende, ikke minst Greer Garson i tittelrollen, som en husmor med vidd og sjarm som får en rose oppkalt etter seg.

Filmen berører klassesamfunnet og et hverdagsliv i krig, hvordan alt blir påvirket og forandret, ikke minst hvordan voldsomheter kan ramme hvem som helst når man minst venter det. Filmens største styrke, i tillegg til alle det fantastiske persongalleriet (hvem blir ikke forelsket i Teresa Wright?), er den uventede slutten, som sitter som en knyttneve i maven.

28/4 ACE IN THE HOLE

Tilbake til svart-hvit-filmen der historien og karakterene er i fokus. Himmel!

Dette er en must-see for alle som liker journalister på film. Kirk Douglas spiller en skruppelløs avismann som tilbyr sine tjenester til en liten lokalavis på landsbygda i påvente av et stort scoop. Når han får snusen i at en mann er offer for et ras i en gruve, slipper han sirkuset løs. ("Throwing our love down the well").

Filmen gir oss et kritisk blikk på en kynisk mediebransje og alle menneskene som lar seg utnytte.

Se den.

27/4 THE WRESTLER

Denne filmen er oppskrytt! Beklager å si det. Ja, det er trist å se at The Ram har ødelagt livet sitt. Men so what? Man kan jo håpe at tenåringer på jakt etter litt slåssing på film forviller seg inn på denne og lærer litt om film, kanskje.

Mickey Rourke er så vant til å opptre at han ikke kan gå gjennom en dør uten å høre fanfarer. Den beste scenen er på supermarkedet der han skal prøve å ha en vanlig jobb i kjøttdisken. Gled deg til den.

26/4 REVOLUTIONARY ROAD

Beklager, dette var for kjedelig. Hvis du absolutt må se 50-talls tristesse, er det flere episoder av MAD MEN å ta av. Det er jo morsomt at DiCaprio og Winslet er gjenforent for første gang siden TITANIC, men det holder ikke.

REVOLUTIONARY ROAD har mye skrik, men lite ull. Utroskap, småborgerlighet og knuste drømmer blir en bitter suppe. Jeg klarer ikke helt å tro på DiCaprio som familiefar. Han har ikke pondus. Et lyspunkt er Michael Shannon som den frittalende institusjonalisterte sønnen til eiendomsmegler Kathy Bates. Det blir fest i hver scene han er med!

Michael Shannon

25/5 LA DEN RETTE KOMME INN

Et grusomt og sterkt portrett om det å være annerledes sett gjennom vampyrmyten. Både Oscar og Eli er annerledes, utstøtt - mobbing spiller en sentral rolle i dette brune folkhämmet på -70tallet. Det er heller uvanlig at vi har en kvinnelig vampyr. Og at hun er en jente. Den siste scenen i bassenget er ubeskrivelig grusom og bejaende.

24/5 ASTRONAUTAS

Vi fortsetter i etterdønningene av dop-brukere. ASTRONAUTAS (10 BUD FOR ET BEDRE LIV) handler om en narkoman poet som prøver å leve et normalt liv og kick the habit. Han virker smågal og paranoid, og vi følger ham i vennskapet med en 16 år gammel jente som en dag sitter utenfor på trappa i leiegården hans. Filmens skittenrealisme blir avbrutt av små, surrealistiske reklame-vignetter for å få et bedre liv - de er kule, men virker litt malplassert i denne filmen. Det samme gjelder hele tittelsekvensen også. Det handler om ritualer (platespillingen) og flukt, kontrasten mellom hverdagens slit og lengselen etter å flykte. Nesten alle i filmen er på flukt eller har vært det. Jeg var litt skuffet over filmen.

23/4 A SCANNER DARKLY

Denne underlige filmen er fremfor alt MORSOM. Hvis du ikke lar deg sjarmere av idiotene spilt av Robert Downey jr. og Woody Harrelson, er det mindre å hente her. Ta f. eks. scenen der de diskuterer sykkelen Downey har kjøpt billig. De teller gir og finner ut at noen har stjålet mange gir fra dem. 8 på det ene tannhjulet og 3 på det andre blir jo 11 gir. Så de legger ut for å finne de forsvunne girene... Keanu Reeves er den fornuftige her, men han henger med disse gutta for å infiltrere dopmiljøet. Drakten har har på seg på jobb (undercover), for å skjule sin identitet, er den andre bra tingen med filmen. Den forandrer seg hele tiden og gir oss glimt av myriader av mennesker. Utrolig stilig effekt.

22/4 RACHEL GETTING MARRIED

RACHEL GETTING MARRIED føles som en dogmefilm, med håndholdt kamera og live musikk. Vi kommer ubehagelig nært innpå karakterene og Anne Hathaway er så glimrende som pris-nominasjonene hun har fått tilsier i rollen som den konfliktfylte ex-narkomanen søsteren på bedringens vei. Alle er glad i henne, men alle er lettet når hun går. Vi blir glade i både søsteren som gifter seg og spesielt faren. Dessuten er det lenge siden vi har sett Debra Winger på skjermen. Dramatisk dysfunksjonell familiedynamikk.

21/4 - SIGØYNERNES TID

Litt av tanken her er også at en film gir tanker om mulige retninger jeg kan gå videre i. Jeg vet at Capone på ain'titcoolnews gjorde noe lignende for et år siden, men han var nok litt mer systematisk. Jeg ser det som er på listen eller det som faller meg inn. Så kan jeg trekke linjer her.

Jeg tror vi kan si at det startet 21/4-09 med

SIGØYNERNES TID. Jeg hadde sett lite film den måneden og tenkte det var på tide å få noen opplevelser (i to sanser) igjen. Kusturica var valuta for pengene. Den var veldig lang, og jeg likte den første delen best. På begynnelsen panorerer kameraet gjennom en støvete landsby, dveler litt ved en person, før den går over til noen andre, og i samme tagning ender ved den første personen. Slik ble jeg revet med fra første stund. Hovedpersonen Perhan får en kalkun av bestemora si, og den blir hans faste følgesvenn, men det går ikke lang tid før den putrer i gryta, lagt der av en sulten stefar som like etter på oppfinnsomt vis bruker bilen og litt tau over strømledningene for å heise opp hele huset de bor i for å få bestemor til å fortelle hvor hun har gjemt pengene sine. Absurd, morsomt og tragisk. De mest minneverdige scenene er to drømmesekvenser som involverer Perhans store kjærlighet. Etter hvert blir det litt mafiatakter og filmen mister litt av sin sjarm for meg. Men det er nok til å gjøre meg nysgjerrig på Kusturica. Veien videre går til BLACK CAT, WHITE CAT og UNDERGROUND.

En film om dagen

Jeg har for vane å sette meg litt for høye mål. Så lenge det ikke resulterer i at jeg gir opp fordi det er for ambisiøst, tror jeg det er lurt å strekke seg litt. Det fører til følgende prosjekt:

Se en film om dagen.

Jeg har samlet en liste over filmer jeg ikke har fått med meg, som jeg stort sett skal bruke. Jeg er nemlig lei av at listen henger på veggen uten å bli mindre. Når det kniper kan jeg fullføre filmer jeg har sett halvveis av.

Noen ganger er det å begynne i et nytt univers (hver film er et eget univers) som er litt tungt, derfor har jeg lært meg et triks: Begynne på en ny film når jeg har fullført en annen. Jeg trenger bare å se litt, men da er det 1) lettere å fortsette 2) jeg gleder meg til å se resten.

Så da får vi se hvordan det går.