Jeg er så lei av zombier! Og jeg har ikke en gang sett de fleste klassikerne. Ex-menneskene er alltid like: bleke, ekle, skrikende, siklende og hyper-raske. Sist så vi det i 28 days later og oppfølgeren 28 Weeks Later, filmer som forøvrig minner ALTFOR mye om den aktuelle dystopiske sci-fi-storfilmen med Will Smith ved roret.
Smith er alene i New York, hans “Ground Zero”, etter at hele mennesketheten har blitt utryddet av et virus som ironisk nok utviklet seg fra en kur mot kreft. Som vanlig advares det litt mot vitenskapen, men denne gangen er det egentlig minimalt med samfunnskritikk. Det filmen scorer på er atmosfære. Will Smnith er ”Ånden som går” gjennom byen med sin trofaste ”Ulv” ved sin side. Hvordan klarer han å holde ensomheten på avstand? Hvordan makter han å beholde likevekten? Dette er interessante tema, og slutten er passende, om enn klisjefylt (har du sett Armageddon?), men filmen som helhet blir litt intetesigende.
Smith er alene i New York, hans “Ground Zero”, etter at hele mennesketheten har blitt utryddet av et virus som ironisk nok utviklet seg fra en kur mot kreft. Som vanlig advares det litt mot vitenskapen, men denne gangen er det egentlig minimalt med samfunnskritikk. Det filmen scorer på er atmosfære. Will Smnith er ”Ånden som går” gjennom byen med sin trofaste ”Ulv” ved sin side. Hvordan klarer han å holde ensomheten på avstand? Hvordan makter han å beholde likevekten? Dette er interessante tema, og slutten er passende, om enn klisjefylt (har du sett Armageddon?), men filmen som helhet blir litt intetesigende.
No comments:
Post a Comment