Det er svært deilig å se George Clooney bruke filmstjernestatusen sin til å gi oss kunst. Det er det som skjer her. For bak en tilsynelatende sjarm og jet-setliv (den beste filmen å bruke uttrykket på!), en han patetisk og ensom. Han vet det kanskje ikke selv, men livet er i ferd med å passere revy. Kanskje han får sparken fra livet?
Han lever nemlig av å sparke folk. Og vi ser også at han er en god psykolog som virkelig kan bry seg om mennesker i noen situasjoner. Det ironiske er at han står i fare for å miste det livet han elsker.
Det beste med filmen er at vi stiller oss de samme spørsmålene: Renner livet vårt ut? Bruker vi det til noe fornuftig?
Jeg skrev om REDS i forrige anmelselse at jeg aldri hadde sett den blandingen av dokumentar og fiksjon som vi ser der før. Og tror du ikke at Reitman bruker det eksakt samme virkemiddelet her. 10 000 spenn på at han fikk ideen fra REDS. Her handler det om mennesker som har fått sparken på ordentlig, og de virker som en slags motvekt til Clooneys kjekkaserier.
No comments:
Post a Comment