Jeg elsker denne typen filmer. Indie, litt sære karakterer, deilig musikk, fokus på personer og handling...
Men jeg ble litt skuffet.
Eller...den var ikke som jeg forventet. Dette er en anti-date film. Det er en film for alle som mislykkes. Det er en trøstefilm, ikke en kjærlighetsfilm. I steden for å trøstespise 2 liter is, kan man se denne.
Jeg synes ikke Zooey Deschanel (hvorfor alle disse vanskelige navnene?) skaper en figur å bli glad i. Hun pleier å gjøre det. Her er hun for passiv, lakonisk, vet ikke helt. Hun funker bare ikke for meg.
Men et par av scenene lekte med form, og de vil bli stående som årets beste. Parallell-scenen, for eksempel, spesielt slutten når alt oppløses og glir over i tegneserie. Det må nesten ses.
Så, dom: Jeg likte den, men jeg hadde for høye forventninger.
No comments:
Post a Comment