Jeg vil helst ikke like dem, filmene til Michael Moore, men like fullt tar han rotta på meg hver eneste gang. Jeg vet at han driver propaganda, mikser og trikser med sannheten, men jeg lar meg rive med. Og er det ikke det vil ønsker av en filmopplevelse? Oppleve noe?
Michael Moore har fått folk til å betale for å se dokumentarer på kino. Det gjorde man ikke før. Prisen vi betaler, er sannheten. Vi får underholdning, men en forenklet versjon av virkeligheten. Det geniale med Moore er at når vi er enige med ham, så lenge han angriper de store og mektige og forsvarer de små, er nesten alt greit. Da lar vi ham slippe unna med mye.
Denne gangen er det kapitalismen som system og de store selskapene og finansverdenen som får unngjelde. Moore er hos arbeidere som streiker for å få tilbake jobben, som kjemper tilbake, men han sperrer også av hele Wall Street med polititape, som et av de typiske stuntene sine.
Han stiller seg utenfor aksjemeglernes kontorer og spør om de har noen råd til ham: "Slutt å lag filmer," er det en som slenger ut, før han haster videre.
Michael Moore er elsket og hatet, men han får gjerne pengene mine.
No comments:
Post a Comment